This is the Story of a Girl

Jenta ble født inn i familie av pastoralists på en ukjent dato. Stammen som familien tilhørte fungerer sånn at hvis et medlem av stammen dør, flytter hele gruppen seg fra området fordi det minner om den avdøde. Da jentas besteforeldre og mor døde, ble hun forflyttet fra stedene som minnet om dem.

Faren til jenta som var HIV/AIDS positiv og veldig syk tok med jenta si til en kirke og søkte hjelp hos pastoren der. Pastoren pleiet jentas far helt til han døde og begravde han på kirkegården.

Pastoren var selv syk; han led av kreft og hadde amputert bort et av beina. Han slet derfor med å forsørge jenta, som ble født HIV/AIDS positiv.

En dag hørte pastoren på radioen om et program som gir gratis hjelp til barn med HIV/AIDS og tok jenta med til programmet.

Dama som drev programmet, Gill levde selv med HIV/AIDS og jobbet med å informere andre om hvordan en kan leve med sykdommen. Hun startet med en gang den lille jenta på medisiner mot sykdommen. Den syke pastoren forsvant og jenta ble boende hos Gill. Den lille jenta hadde begynt å se på pastoren som faren sin og gråt over å ha blitt forlatt av ham.

Etter en tid ringte pastoren og ba om unnskyldningen for at han forlot barnet, men han var for syk til å ta seg av henne. Han gikk med på å komme på besøk til henne av og til.

Gill tar seg av 14 barn samtidig som hun hjelper barn med HIV/AIDS, den vesle jenta føler seg trygg hos henne og ser på henne som sin bestemor. Gill har dessverre ikke råd til å sende alle barna på skole, men Focus Ugandas barneprosjekt betaler skolepengene for den lille jenta som nå er 7 år gammel. Hun er fortsatt ikke klar over sykdommen sin.

Dette er bare en av mange historier du finner i Focus Mulago Child Project. Deres visjon er å få barn med sånne bakgrunner til å smile – og det gjør de. 

VTB

VTB (lokalavisa) har en artikkel om meg i dag. Du kan lese den her.

The Passenger

http://andrewcurrie.ca/ee/images/uploads/kampala_taxi_park.jpg

For å komme meg fram og tilbake til jobb bruker jeg taxi. Jeg stiller meg langs veien og veiver med armene så fort jeg ser en hvit Toyota Hiace komme kjørende. I taxien er det 14 seter, men man presser gjerne inn 20 mennesker.

Så sitter man der, presset sammen som sild i tønne med mennesker man aldri har møtt før og aldri vil møte igjen. De snakker et språk du ikke kan forstå. Du kan ikke gjøre annet enn å sitte og se rundt deg og håpe på at du kommer deg av på riktig plass.

Sånn har jeg følt meg den siste uka; som en passasjer som ikke har noe hun skulle ha gjort eller sagt og som bare håper at taxien hun sitter i faktisk går i riktig retning.

Denne siste uka har min teammate, etter en vanskelig start på oppholdet i Uganda, strevd med kultursjokk. Det har vært en vanskelig situasjon for både henne og oss rundt henne. Hver dag har vi lurt på om hun kommer til å reise hjem eller ikke. Nå ser det heldigvis ut som vi har kommet over den første kneika, og ting ordner seg.

Før du reiser prøver lærere, foreldre og de som har vært her før deg å forberede deg på denne situasjonen, du hører dem si at ALT er annerledes. Men du skjønner ikke hvordan det er før du ser det, før du føler det.

Sting synger om å være ”Englishman in New York”; hvor annerledes man føler seg, hvordan andre ser på deg. Det er ikke lett å flytte til et nytt land og å oppleve en ny kultur på nært hold. Samtidig som vi er klar over hvor utrolig heldige vi er som får være her, strever vi med å tilpasse oss til dette samfunnet.

På lørdag møtte jeg barna fra prosjektet for første gang. Det ga meg en veldig unik opplevelse. Jeg har skrevet at vi har arkivert filene til barna; du ser svart på hvitt: dette barnet bor med fosterforeldre, dette barnets far er død, dette barnet har et handikap. Alt er i filene. Men å møte disse barna, se dem leke, høre dem le: det var fantastisk. Focus betaler skolegang for dem; de gir dem en framtid. Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvordan det setter livene vi lever i Norge i perspektiv, jeg kan bare si at det er en nordmann i Uganda som kommer til å sette mye større pris på alt hun har fra nå av.

Har du lyst til å hjelpe et av disse barna? Du har muligheten til å gjøre en forskjell her.

Sånn går nu dagan

Jeg har nå flyttet inn hos min vertsfamilie for de neste seks månedene: Gillian, Robert og lille baby Aron Roy som er 2 uker gammel (du kan tro jeg er på tuppa etter den gutten..). De har tatt meg i mot med en åpenhet og varme som ikke ligner noe annet jeg har møtt - jeg føler meg velkommen!

Huset ”vårt” ligger bare et steinkast fra Focus office - hvertfall hvis Lars Monsen kaster steinen. Okey, det tar mellom 10 og 45 minutter og kjøre dit (alt etter som om hovedveien er stengt eller ikke – that’s Africa).

Hverdagen har nok ikke kicket inn helt enda, men nå begynner jeg å mestre småting også i her i Kampala. Jeg kan nå ta taxi til og fra jobb alene; dette er et steg i riktig retning og en god grunn til å feire.

Arbeidet vi skal gjøre her nede har vært litt uklart, både for dere der hjemme og for meg. Men nå har vi hatt vår første dag på jobb og er i gang; disse tre første månedene skal vi jobbe på Fucus sitt barneprosjekt Focus Mulago Child Project.

Dette prosjektet er den eneste sjansen for mage av barna i slummen til å komme på skolen, de får også et varmt måltid den ene dagen i uka (lørdag) de kommer. Visjonen til prosjektet er å få fram smil i ansiktene til barn som kunne vært helt foruten utdannelse. Du kan lese mer om prosjektet her. Vi (jeg og min teammate Kristine) har også planer om å prøve og samle inn litt penger til dette prosjektet, men det kommer jeg tilbake til en annen gang.

Siden barna bare kommer en gang i uka går resten av dagene våre til forberedelser og oppgaver som hjelper prosjektet:

Første dag gikk til arkivering...

      

... noe som passet bra for Kristine

Skillearkene er produsert av
norske volontører...

Et lite knippe Afrika

Waka Waka – This Time for Africa

A mug for coffe - eller melke-te,
som er fantastisk godt!

Endelig har bloggnavnet sluttet å lyve: Thea er i Uganda.

Det er utrolig, det er spennende – det er annerledes. Kampala er breie asfaltveier og humpete jordveier. Det er menn i dress og jenter med fillete kjoler. Det er Fast Food restauranter og kjærligheter i pappesker. Det er store forskjeller.

Alt i Kampala er forvirrende; trafikken, lydene, pengene. Det er som å være et barn igjen, heldigvis er Focuskollegaene våre utrolig hjelpsomme.

En annen ting jeg har lært i dag er at i Kampala er du ikke hvit – du er selvlysende. Folk snur seg etter deg, barn roper mzungu. Det går ikke an å forsvinne i mengden, du er utrolig synlig. 

The Last Goodbye

Det tar bare tolv timer. Bare tolv timer å fly fra Kjevik til Entebbe, Uganda. Bare tolv timer å flytte hele livet mitt til Kampala de neste 6 månedene. Bare tolv timer å dra fra alt som er sikkert og kjent til det som er ukjent og annerledes. Det tar bare tolv timer – likevel føles avstanden veldig stor.

Jeg må innrømme at det har vært dager der jeg har vært usikker på valget mitt. Dager der jeg har tenkt: har jeg egentlig lyst til å bo så langt borte fra familie og venner i 6 måneder?

Jeg vet at dette halve året kommer til å bli fantastisk; noe jeg kan se tilbake på og være glad for at jeg turte. Jeg har hørt at de tingene man er mest redd for å gjøre ofte er de man setter mest pris på i ettertid.

Jeg hoppet en gang ned fra en bro med ingenting annet enn en strikk bunnet rundt beina på meg (uten noen slags form for overdrivelse) for å teste den teorien. Jeg føler jeg er der igjen: på den plattformen stirrende 84 meter ned i en steinrøys - klar for å hoppe. Jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har vært så redd som den gangen jeg skulle hoppe fra Vemorkbroa, ikke engang nå. Jeg har heller aldri vært så stolt over å ha gjort noe i ettertid som den gangen. Jeg har lyst til å hoppe igjen.

Så - ready or not; nå hopper jeg. Ser dere på den andre siden av verden. Bokstavelig talt.