På reisefot

Med i underkant av 4 uker igjen av praksisoppholdet i Uganda kan man si jeg begynner å føle på at tida her nede er begrensa. Hjemreisa er selvfølgelig lenge etterlengtet, men det blir også vanvittig trist å skulle reise fra alle de fantastiske menneskene her nede.

Jeg prøver å utnytte den siste tida her mest mulig ved å reise på besøk til alle og en hver før jeg setter nesa mot Norge. Det betyr at jeg bare kan tilbringe ett døgn her og ett døgn der; sist helg var jeg knappe to dager nord i Uganda, i dag kom jeg hjem etter å ha vært to dager i øst og i morgen er det på’n igjen med to dager i vest. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg storkoser meg og jeg er veldig heldig som har mulighet til virkelig å utforske Afrikas perle; Uganda.

Hvor enn jeg går møter folk meg med åpne armer og takknemlige hjerter; aldri før har jeg følt meg så hjemme på steder jeg aldri har vært før. Vi nordmenn har virkelig noe å lære om gjestfrihet.

STEM

Nå tenkte jeg å fortelle dere om et program som heter STEM. Ja, også dette innlegget er litt sånn ”vær så snill å gi penger til Afrika”, men bær over med meg – jeg blir nemlig veldig engasjert av de herlige menneskene jeg møter.

STEM er en forkortelse for Short Term Experience in Ministry og er et program innenfor FOCUS Uganda. FOCUS rekrutterer unge mennesker som nylig er ferdig med utdannelsen sin til å gi ett år før de begynner å jobbe til å fortelle om evangeliet på universiteter rundt i Uganda. Oppgaven deres er å være en del av universitetets Christian Union (det kan ligne litt på en lagsgruppe hjemme i Norge) og ellers være aktive i det kristne miljøet på campus.

Disse ungdommene (som alle er under 25 år) er ofte attraktive i jobbmarkedet i Uganda og blir tilbudt godt betalte stillinger innenfor sine respektive felt. Gjennom STEM får de ingen form for betaling, men må selv samle inn penger til det de trenger for å leve (mat, leie, transport etc).

Det er veldig vanskelig å be folk om penger i Uganda ettersom folk ofte er fattige og bare har nok til det de trenger selv, mange av STEMerne synes det er vanskelig å få folk til å støtte og kan ofte gå sultne til sengs fordi de rett og slett ikke har en eneste mynt på seg.

Flere av dem har også ofte problemer med å betale leie og finne penger til å komme seg til og fra universitetet. Et par av dem har klart å samle inn penger til en sykkel, men det er dessverre sånn at det finnes mange tyver rundt omkring og sykkelen er aldri trygg.

På tross av dette har FOCUS Uganda dette året (fra august 2010 til juli 2011) 10 STEM arbeidere utplassert i forskjellige områder i Uganda. Det blir gjort et poeng ut av å sende dem langt vekk hjemmefra og ikke la dem jobbe på det samme universitetet som de selv har studert på for at de skal få begynne med blanke ark.

STEMerne er ungdommer som gir et helt år av livet sitt for å forkynne, noe som ofte er upopulært i familiene deres. Det er nemlig sånn at hvis en familie er så heldige at de har klart å betale et av barna gjennom universitetsstudier blir det forventet av den nyutdannende å begynne å jobbe og sende penger hjem. Det er ofte en stor skuffelse for mange foreldre at ungene skal jobbe som frivillig, og flere av STEMerne har hatt problemer med lite støtte hjemmefra. Allikevel føler de at deres kall er sterkt nok til at de kan komme seg gjennom.

STEM er utrolig viktig for kristne på universitetene, i STEMarbeiderne finner de en person de kan betro seg til.

Som frivillige i FOCUS jobber vi på universitetet sammen med en STEMarbeider; vi ser den fantastiske jobben de gjør, hvor mye de betyr og hvor hardt det er for dem. Men på tross alt de går igjennom synes hver enkelt av dem at det er verdt det: de gir et år til Gud og lærer mye om seg selv og sin tro.

STEM har ekspandert de siste årene og har gått fra 3 stykker 2008/2009 til 5 stykker i 2009/2010 til 10 stykker i 2010/2011. I 2011/2012 håper FOCUS Uganda på å ha 15 STEMere.¨

Det er også fra disse at FOCUS Uganda velger å sende 1 eller 2 personer til Hald Internasjonale Senter i Norge og anbefale 4 personer for Careforce i Storbritannia.  

De STEMerne som reiser til Storbritannia må selv samle inn penger til billett og visum. Det er koster vanvittig mye penger for en ugander å reise til Europa, og det er nå veldig vankelig økonomisk for mange mennesker her (finanskrise og tørketid er noen av faktorene som spiller inn på økonomien).

Derfor – og her kommer hele poenget – har jeg bestemt meg til å prøve å samle inn penger til STEMprosjektet. Disse pengene vil bli brukt til å støtte dem i den resterende perioden (penger til mat, transport) etc og forhåpentligvis til å forbedre dette prosjektet enda mer.

Jeg vet utrolig godt hvor lett det er å tenke ”men jeg har jo ikke penger”, men det som er lite penger i Norge er vanvittig mye penger her. Jeg snakker om å droppe en kaffekopp i lunsjen hver dag i denne uka, eller å smøre niste hjemmefra i stedet for å kjøpe. Si du bare har 50 NOK; det tilsvarer ca. 20 000 ugandiske shilling. Med det kan du kjøpe 14 liter cola eller gi en STEMarbeider lunsj hver dag i en uke. Hvis du kan bidra med det lille du har gjør det en stor forskjell her.

Er du villig? Da kan du ta kontakt med meg på thea_viktoria@live.com

Ikke helt som du tror

”Hva trodde du egentlig om Uganda før du kom hit?” var det en som spurte meg. Jeg måtte innrømme at før jeg kom hit visste jeg fint lite om landet. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, men Uganda har både møtt alle fordommene jeg noen sinne har sittet inne meg og gått imot dem på samme tid – dette er et land med STORE forskjeller.

Etter litt nettsurfing kom jeg over en artikkel (les: noen posta den på Facebook) om ”Land som forandrer livet ditt”. Om Uganda hadde de skrevet følgende: ” I arrived in Uganda knowing about one thing: Idi Amin. I hadn’t even thought about the mountain gorillas. I hadn’t considered rafting the Nile. I didn’t know about the rolling green hills, or the cows with the hilariously big horns. Add the amazingly welcoming people, and you have a place that will stay with you forever.”

 Snakk om å treffe hodet på spikeren. Før jeg undersøkte noe som helst om Uganda visste jeg bare om en ting: Idi Amin (presidenten som det sies spiste motstanderne sine til frokost – bokstavelig talt). Jeg så kanskje for meg jordhytter, ingen strøm, fattigdom. Da jeg fikk vite at jeg skulle hit, leste jeg meg selvsagt litt opp, men jeg hadde allikevel ikke peiling på den utrolige varmen, sjenerøsiteten og vennligheten menneskene her møter deg med. Sterke og tragiske historier er en del av hverdagen, men gleden i smilene er så ekte at den er til å ta og føle på.

De siste ukene har min tilknytning til Uganda blitt veldig mye sterkere. Mange nye vennskap har blitt formet og vi har ledd så mye at kjeven konstant gjør vondt. Jeg begynner å kjenne på at 7 uker er veldig kort tid og at det kommer til å gjøre vondt å reise herfra. Jeg kommer til å savne de vennene jeg har her, jeg kommer til å savne vertsfamilien min og jeg kommer til å savne den åpenheten folk møter meg med. Jeg kan med hånden på hjertet si at en del av har lyst til å bli i Uganda lengre.

Selvsagt skal det bli godt å komme hjem, men en del av hjertet mitt kommer alltid til å være i Uganda.  En ting er sikkert – jeg skal tilbake.

Kanskje er det sant som de sier at Afrika er en grunn til bekymring og fortvilelse, men denne delen av verden har potensial.  Her skjønner de verdien av forhold og samhold, de verdsetter familie og venner, de hjelper der det trengs.

Vi har mye å lære av denne kulturen, og poenget med et utvekslingsprogram som det de har på Hald er nettopp det – å lære av hverandre og ta med budskapet hjem.

Valgets kvaler

Ting som skjer i Uganda når ikke så ofte nyhetene hjemme i Norge, eller i resten av verden for den sags skyld. Det har for eksempel ikke stått noe om økingen av dødsfall som har skjedd over de siste månedene. Hver dag hører vi om mennesker som har blitt drept uten noen form for motiv; barn blir funnet uten hode, kvinner med avskårede bryst og menn brent til de er ugjenkjennelige.  Hver dag ser vi pårørende uttale seg om hendelsene; skrikene deres skjærer gjennom marg og bein, sorgen deres er utholdelig, desperasjonen etter å finne ut hvorfor preger hele folket.

En nyhet som faktisk har nådd internasjonale medier er drapet på David Kato; forkjemper for homofiles rettigheter i et land der homofili har dødsstraff – og det var akkurat dette som var prisen for hans uttalelser; døden. Ugandere er opptatte av ytringsfrihet – til noen sier noe de ikke vil høre. Det var dette drapet som måtte til for at det internasjonale samfunnet krevde etterforskning, det var dette drapet som måtte til for å få en kondolanse fra selveste Barack Obama, det var dette drapet som måtte til for at folk skulle få opp øynene de grusomhetene som blir begått. Det er bare det ekstreme som er verdig medienes lys, det må en tragedie til for at verden skal bli sjokkert.

18. februar er det valg i Uganda og Yoweri Musevini stiller til valg for sin sjette periode som president. I 25 år har han sittet som overhode i et land der folk mangler mat, vann, tak over hodet, familie, utdannelse og håp for en bedre framtid. Sjansen for at han blir gjenvalgt er stor; det er han som sitter på pengene – folk trenger penger, stemmer kan kjøpes. Korrupsjon er en stor del av dette landet; du finner det fra de øverste lederne til småfolket i slummen. Det er i kjernen av alle forhandlinger, der en naturlig del av samfunnet.

De sier det er fred i Uganda, men det de ikke vet er at fred er mer enn fravær av krig. Den jødiske filosofen Baruch Spinoza sa ”Peace is not an absence of war, it is a virtue, a state of mind, a disposition for benevolence, confidence, justice”. Hvis fred inkluderer rettferdighet – hvordan kan Uganda ha fred når hele samfunnet er korrupt? Hvordan kan de har fred når folk sulter? 

Samma gamle? Ikke i Afrika

Siden sist har det skjedd en hel rekke nye ting her borte i Afrika. Ingen har noen sinne kalt meg Norges mest impulsive person, men jeg påberoper meg retten til å si at jeg takler endring i planene mye bedre enn min høyt savnede lillebror for dere som kjenner ham. En av endringene er at vi (min vertsfamilie) har flytta til et hus som ligger på Focus sitt område i Kalerwe-slummen i Kampala; det vil si nærmere byen, nærmere jobben og nærmere Act Now-jentene. Vi bor nå sentralt midt i mellom et diskotek og en moské. Jeg har også oppdaget at hvis det er to ting ugandere virkelig kan, så er det å feste og å be. Diskoteket spiller variert musikk (alt fra Eminem til Cher) fra syv om kvelden til tre om natta. Og så er det muslimsk bønnestund fem ganger om dagen; spesielt godt liker jeg er den som kommer klokka 5 om morgenen. Det høres ut som de står utenfor vinduet mitt og skriker inn – jeg tror muslimene er de eneste uganderne som kan holde tida; du kan stille klokka etter de bønneropene.

Jeg returnerte fra Kenya ”alene” fordi Kristine av personlige grunner dro et par uker til Norge, men nå er hun tilbake og vi er klare for å hoppe inn i en ny jobbsituasjon i Focus sin ”training department”. Det vil si at vi fra nå av skal drive studentarbeid på hvert vårt universitet med hver vår ugandiske teampartner. Vi skal også begynne med Lugandatimer, noe jeg gleder med veldig til. Det har seg nemlig sånn at uganderne nesten hopper i taker når jeg kommer med de få frasene jeg kan, og jeg liker tanken på kanskje en dag i framtiden å kunne si noe annet enn ”hvordan går det?” og ”takk”.

Vi har også kommet over halvveis i oppholdet; det er rart å tenke på at vi har vært her lengre enn vi har igjen. På mange måter gleder jeg meg selvfølgelig til å komme hjem til venner, familie og Norges vakreste kommune, men jeg har på en måte fått to hjem nå. Jeg tror en del av meg alltid kommer til å være i Afrika, uansett hvor mye hjemmelengsel, kultursjokk og sykdom som blir slengt min vei mens jeg er her nede. Jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne hvor mye dette oppholdet har gitt meg før jeg er hjemme og har fått det hele på avstand – det er rart hvordan du ikke ser hva du har før det er borte… 

One of those days

Jeg nevnte i forrige innlegg i en bisetning at vi på første juledag var på et hjem for gategutter og lagde mat. Tingen er at denne dagen gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg og jeg vet verken hvordan jeg skal skrive om det eller om jeg egentlig burde – jeg tror ikke jeg kommer til å få helt fram hvordan det var. Men jeg prøver…

Hjemmet blir kalt "Wana Wa Mola" (sønner av Herren) og der bor det vanligvis 9 gutter som har blitt tatt inn fra gata og gitt en sjanse til å få skikk på livet sitt. På første juledag kunne hjemmet ikke bare kjøpe inn mat og gaver til disse guttene, men også ta inn andre noen fra gata så det til slutt utgjorde 32 stykker.

Da vi ankom var en gjeng klare til å lage masse mat, mens en annen gjeng var klare for ballspill og andre leker. Men guttene var ikke så gira; mange av dem var rett og slett utslitte. De lå spred rundt i stoler og sofaer og sov eller satt og så på TV.

Men etter langt om lenge og lengre enn langt og de endelig kunne sette seg ned med en tallerken mat, kasta de seg over og slukte det fortere enn jeg hadde trodd mulig. Etter dette skal jeg sannelig si deg energinivået gikk opp og noen av dem viste hvordan det ser ut når folk virkelig kan bevege seg – de har rytme jeg ikke en gang drømmer om i minne villeste dansefantasier.

Så var det tid for å dele ut gaver, og undertegnede fikk gleden av å gi, på vegne av mzungugjengen, hver gutt en shorts eller en t-skjorte som de valgte ut selv og å motta en klem (eventuelt et slikk på hånda) som takk. Det var en utrolig givende opplevelse, men også en situasjon der jeg bare ble stående og tenke på hvor lite som skal til for å gjøre så stor forskjell. Jeg tror virkelig at denne dagen er helt unik for de guttene, og jeg vet at den er helt unik for alle oss nordmennene som fikk lov til å være en del av det.  

Veien dit… og hjem igjen

Nå har jeg returnert til Kampala etter 2 uker i Kenya. Etter en uke på infield i Nairobi og en uke på juleferie på Diani Beach utenfor Mombasa var det godt å komme hjem. Ja, for det var sånn det føltes – som å komme hjem.

Hvis det var kaldt å komme til Nairobi, var det i hvert fall varmt å ankomme Diani Beach. Vi snakker 40 grader og steikende sol. Men vakkert var det – kilometer på kilometer med snøhvit strand og veldig få folk; bare en turist her og en beach boy der.  Vi snorkla, vindsurfa, solte oss og bada.

Men hvordan var det egentlig å feire jul langt borte fra snø, peiskos, familie, julebrus, kulde og pepperkaker? For å være helt ærlig trodde jeg det skulle bli veldig kjipt, men jeg tror vi hadde en så koselig julekveld som over hodet mulig når vi først skulle være hjemmefra. Ja, det blei visst jul i år og – om enn litt utradisjonell. Bål på stranda, kjøttkaker og levende lys var noen av tingene Kenya hadde å by på jula.

Det var gøy å reise på ferie, og nå gleder jeg med til å se hva det nye året har å by på. Godt nyttår. 

Apene på safari var morsomme til de begynte å stjele mat. 

Klare for safari

Se... en turist!

se... mange turister!

Sebra

sebra igjen?

ser du hva det er, Ragnhild?

Vi dro på Mysa - et stort sportsprosjekt i Nairobi

... og fikk være med på pyramide

Klare for jul på Diani Beach

Jul her? ...ok da

team Kamerun er med

vi har alternativ til peppekaker og julebrus

og ingen jul uten...

førstedag lagde vi mat på et hjem for gategutter

og fikk noen nye venner

life's a beach