Lessons learned

Nå nærmer slutten på oppholdet her i Uganda seg med stormskritt og jeg er i den ikke så reint lite velsignede posisjonen at jeg både gruer meg til å reise fra herfra OG gleder meg til å komme hjem. Det er så mye og mange jeg kommer til å savne, men så er det så mye og mange som venter på meg der hjemme. Jeg innser bare mer og mer hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve alt dette med støtte hjemmefra.

I det siste har jeg prøvd å tikke av ting på min ”Uganda Bucket List” noe som har ført til at jeg har reist mer, opplevd mer, ledd mer, sett mer, gått mer, tatt boda mer, snakket mer, skrevet mer, lest mer og drevet på med mer ting enn jeg har gjort resten av oppholdet mitt til sammen. Til tross for dette føler jeg meg verken spesielt sliten eller trøtt (ehh… det litt vanskelig å komme seg opp om morgenen, men det snakker vi ikke mer om) og jeg spår at jeg kan gå på en skikkelig smell når jeg kommer hjem (mamma; det kan være jeg må sove de tre dagene du har tatt deg fri, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på omtanken).

Jeg har også lært flere lekser for livet enn noen sinne. Lekser om vennlighet, gjestfrihet, urettferdighet, varme, tålmodighet, håpløshet, frykt, kjærlighet, omtanke, bitterhet, ydmykhet, ensomhet og sjenerøsitet. La meg fortelle dere hvordan jeg har lært noen av dem:

Sjenerøsitet

Jeg jobber sammen med en av STEMarbeiderne på Makerere University i Kampala. Selv vi har hatt våre doser av kultursjokk, missforståelser og uenigheter har vi blitt gode venninner som kan snakke om alt og ingenting. Hun er ei jente jeg beundrer og ser opp til på mange måter; spesielt fordi jeg vet hvor utrolig vanskelig det har vært for henne å gå gjennom STEM. Ikke bare har hun strevet med å få nok penger til leie og mat, men familien hennes har ikke vært spesielt støttende.

I dag gikk vi sammen etter å ha vært på møte på universitetet i lunsjtimen. Det var varmt og vi var begge trøtte. Vi snakket om hvor kort tid jeg hadde igjen. Vi var enige om at det er veldig søtt at studentene ber om at Gud må gi oss en måte så jeg kan bli igjen her til påskeleiren (om det så betyr å gifte meg bort). Vi snakket om at jeg må komme på besøk snart.

Jeg var tørst og hadde lyst på vann, men oppdager at jeg ikke hadde småpenger. Min venninne tilbøy seg å kjøpe vann til meg, noe jeg høflig avslo. Men etterpå tenkte jeg mye på det; hvordan kunne hun, som av og til må legge seg sulten fordi hun ikke har råd til mat, tilby seg å kjøpe vann til meg? Hvordan kan du være SÅ sjenerøs? Denne jenta har lært meg at man kan dele selv om man ikke har mye. Og jeg vet at hun heller vil legge seg sulten i kveld enn at en venn går sulten nå.

Omtanke

I Uganda er det vannvittig mange dårlige og uansvarlige sjåfører; de kjører for fort, de snakker i mobiltelefon, de kjører i fylla. Dette fører til at å krysse veien kan være en særdeles farlig affære, noe som ikke er så greit å forholde seg til for ei jente fra Kviteseid i Vest-Telemark.

Heldigvis for meg har det seg sønn at ridderligheten ikke er død her, og guttene føler ansvar for deg. Så når jeg krysser veien med en kompis tar han meg i hånda og leier meg over til jeg er trykt på den andre siden.

En dag jeg gikk med to kompiser tok de like godt hver sin hånd og leide meg mellom seg over gata. Jeg følte meg liten og hjelpeløs, men jeg følte meg tatt vare på.

Det er bare et av eksemplene på hvordan ugandere viser omtanke for hverandre. Det er kanskje et latterlig eksempel, men det er en av de tingene jeg virkelig har satt pris på (i hvert fall når jeg hadde fått et par måneder på å venne meg til det).

Ydmykhet

Ydmykhet var noe jeg virkelig trengte å lære og igjen var det en av STEMerne som ga meg en lekse på dette området.

I Uganda er det mange som står og selger frukt langs veien, dette er en jobb som blitt sett på som litt nedverdigende. Det viser at du virkelig er fattig når du må stå langs veien på den måten.

En av STEMerne er ei jente som hilser på alt og alle hun ser; alltid med et fantastisk smil som kan gjøre deg glad resten av dagen. Rett ved der hun bor er det en dame som selger grønnsaker og frukt langs veien.  En dag hun var syk spurte hun STEmarbeideren om hun kunne selge for henne; hun var helt avhengig av inntekten, men ikke i stand til å gjøre det selv.

På tross av at det er nedverdigende og at hun måtte stå i steikende sol flere timer, sa STEmarbeideren ja, uten at hun fikk en eneste shilling for det, bare for å hjelpe en dame som bortimot er en fremmed.

Jeg har lært mange flere lekser enn disse, og har fortsatt mange og lære. Disse 6 månedene har virkelig satt noen ting i perspektiv for meg.

Dagen i dag

noen spilte fotball...

... andre var ikke like interesserte

norske bibelskoleelever som vet hvordan de skal gjøre seg populære:
de hadde med seg ballonger og godteri

Kjært barn har mange navn?

What’s your name? Thea! Tear? No, Thea! Theo? No, Thea. How do you spell it? T-H-E-A. Teya? Taya? Tee? Tia? Teah? Tha? Tea? Ta-a? The-a? You can call me Victoria…

Da vi tok boda til Kongo

Det hele begynte med en at jeg bestemte meg for å slå meg sammen med disse to jentene

Kristine og Sofie

 for å besøke denne fyren

Aaron

som er STEMarbeider i Arua (nordvest i Uganda).

Bussturen tok 7 timer (7 TIMER!) før jeg endelig kom dit jeg skulle. Men det gikk greit, for hvem trenger safari når du kan reise med buss? På turen så vi nemlig både aper, antiloper og – wait for it – elefanter. JIPPI!

 

Det var egentlig meningen at denne reisen skulle ta 2 dager; det vil si at jeg reiste opp på søndag og ned igjen på mandag. Sånn fungerer det selvfølgelig aldri i Afrika og de andre fikk fort overtalt meg til å bli til tirsdag. Det har seg nemlig sånn at visumene våre bare varer i 3 måneder om gangen og at de går ut neste uke; bare 2 uker før vi reiser. Idiotisk! Men som lovlydige borgere måtte vi finne en måte å fornye dem på. Den letteste (eneste?) måten er å krysse en grense og derfor fant vi ut at det hadde vært gøy å rusle en tur over til Kongo (høres ganske kult ut, eller hva?). Dette fikk vi fiksa hvis jeg ble en dag til, så sånn gikk det.

For oss hørtes det bra ut å fortelle barnebarna at; da jeg var ung gikk jeg til Kongo. Uheldigvis var det lengre til Kongo en vi trodde og vi ente opp med å bruke boda-bodaer. Heldigvis høres det fortsatt ganske kult ut å si; da jeg var ung kjørte vi boda-boda til Kongo. Så 3 blonde, norske jenter med en ugandisk STEMarbeider på slep satte seg optimistiske bakpå 2 motorsykler og så bar det av gårde.

Kristine og Aron på bodaen deres

Meg bakpå

og Sofie framme

På grensa møtte vi en veldig hjelpsom grensevakt som mente at å få visum inn i Kongo kunne ta litt tid og derfor ville han en kompis gjerne hjelpe oss å få fart i sakene; hvis vi ga dem litt penger ”under bordet” kunne de fikse visum uten at vi noen sinne trengte å reise inn i Kongo. Vinn-vinnsituasjon mente han; han tjente penger og vi sparte penger (han krevde nemlig mindre en de 50 dollarene per person det koster med visum til Kongo). Selvfølgelig kunne vi ikke gå med på dette (grensevakta var like grei selv om vi sa nei) og fortsatte de siste 50 meterne til Kongo til fots (så vi endte opp meg å gå over grensa, jippi).

Kongo, kongo

I ingenmannslandet mellom grensene måtte vi inn på et immigreringskontor og forklare grunne for oppholdet vårt i Kongo. Aaron kunne veldig lite swahili og kongoleserne kunne enda mindre engelsk så det endte med at jeg måtte stotre meg fram på fransk. På mirakuløst vis fikk jeg forklart hva vi skulle og hvorfor og de slapp oss inn i landet.

Da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kom fram til immigrasjonskontoret i Kongo krevde vakta der 118 dollar av oss hver. Ettersom et 3 måneders visum skal koste 50 dollar gikk ikke med på det og forklarte at vi kom til å bli i Kongo i maks en time. Kunne vi ikke få visum for en uke? Eller 1 måned? Vakta ville ha penger, og uten en bestikkelse bestemte han at den typen visumer ikke gjaldt for mzunguer. Nei vell, da var det bare å sette seg bakpå bodaen igjen og begi seg tilbake til Uganda.

Da vi kom fram til den ugandiske grensa fikk vi vite at uten visum inn i Kongo kan de ikke gi oss visum inn igjen i Uganda heller. Litt fortvilet sto vi der og tenkte at hele denne turen hadde vært forgjeves, heldigvis var den snille og ikke så reint lite korrupte ugandiske grensevakta der og sa det var greit. Vi fikk nytt visum. Lovlig? Usikker!

Så da var oppdraget fullført. Selv om vi tilbrakte under en halvtime innenfor Kongos grenser endte vi opp med å få nytt visum.

Da var det bare å vende nesa tilbake til Arua; 4 slitne, men fornøgde ungdommer bakpå to bodaer.

Etter å ha kjørt en stund kom vi til et ulykkessted. Det var ikke lenge siden ulykken hadde skjedd, men alt støvet hadde lagt seg så det må ha vært noen minutter. En lastebil hadde veltet og det var folk på lasteplanet. Unger hylte og det var blod, mennesker og grønnsaker overalt. Tilskuerne bare sto og så på, ingen gjorde noe. Det er nemlig sånn at blod skaper frykt i Afrika; man vet aldri hvem som har HIV/AIDS og man må være forsiktige med tanke på blodkontakt. Vi hoppet av bodaen og prøvde å finne ut hva vi kunne gjøre. Vi ga en boda til en mor med fire unger som alle var skadet; 3 hylte på grunn av skrubbsår, den fjerne gråt stille; lårbeinet var brukket og stakk ut av huden. Så hjalp noen resten av de skadede opp på et lasteplan. Heldigvis ble alle de skadede fraktet til sykehuset og ingen av skadene var livstruende. Alt gikk bra – denne gangen. Og takk Gud for det.

når en av disse velter kan det gå galt

Ja, for det var litt av en dag det; den dagen vi tok boda til Kongo. 

På reisefot

Med i underkant av 4 uker igjen av praksisoppholdet i Uganda kan man si jeg begynner å føle på at tida her nede er begrensa. Hjemreisa er selvfølgelig lenge etterlengtet, men det blir også vanvittig trist å skulle reise fra alle de fantastiske menneskene her nede.

Jeg prøver å utnytte den siste tida her mest mulig ved å reise på besøk til alle og en hver før jeg setter nesa mot Norge. Det betyr at jeg bare kan tilbringe ett døgn her og ett døgn der; sist helg var jeg knappe to dager nord i Uganda, i dag kom jeg hjem etter å ha vært to dager i øst og i morgen er det på’n igjen med to dager i vest. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg storkoser meg og jeg er veldig heldig som har mulighet til virkelig å utforske Afrikas perle; Uganda.

Hvor enn jeg går møter folk meg med åpne armer og takknemlige hjerter; aldri før har jeg følt meg så hjemme på steder jeg aldri har vært før. Vi nordmenn har virkelig noe å lære om gjestfrihet.