Med i underkant av 4 uker igjen av praksisoppholdet i Uganda kan man si jeg begynner å føle på at tida her nede er begrensa. Hjemreisa er selvfølgelig lenge etterlengtet, men det blir også vanvittig trist å skulle reise fra alle de fantastiske menneskene her nede.
Jeg prøver å utnytte den siste tida her mest mulig ved å reise på besøk til alle og en hver før jeg setter nesa mot Norge. Det betyr at jeg bare kan tilbringe ett døgn her og ett døgn der; sist helg var jeg knappe to dager nord i Uganda, i dag kom jeg hjem etter å ha vært to dager i øst og i morgen er det på’n igjen med to dager i vest. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg storkoser meg og jeg er veldig heldig som har mulighet til virkelig å utforske Afrikas perle; Uganda.
Hvor enn jeg går møter folk meg med åpne armer og takknemlige hjerter; aldri før har jeg følt meg så hjemme på steder jeg aldri har vært før. Vi nordmenn har virkelig noe å lære om gjestfrihet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar