Uganda - Afrikas perle

Denne videoen er laget av en tidligere Haldstudent som har vært der jeg skal i år.

Not Alone

Den kommende uka er den siste i høstsemesteret på Hald. Neste onsdag venter en 11 timer lang reise fra Kristiansand via Amsterdam til Entebbe i Uganda.  Mentalt er jeg så godt forbredt som jeg kan bli på å bo i et annet land i 6 måneder, pakkinga er derimot ikke helt på stell enda.

Dette året blir noe helt annet enn noe jeg noen gang har opplevd, så å skrive hva jeg forventer av dette året er litt vanskelig. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal forvente. Jeg håper derimot på noen ting;

-          Jeg håper på å lære om en ny kultur og en annen måte å leve på

-          Jeg håper på å lære mer om min egen kultur og om meg selv

-          Jeg håper å lære og sette pris på hvor bra vi har det i Norge

-          Jeg håper å komme nærmere Gud og lære mer om troa mi

-          Jeg håper på å vokse som person

 Jeg er spent og gleder meg veldig til å komme meg av gårde, men jeg må innrømme at tanken på å være så lenge borte fra familie og venner også er litt skremmende. Heldigvis reiser jeg ikke alene.

"Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!"  5. mos 31,8

Et år av en annen verden

Dette burde kanskje vært det første innlegget på denne bloggen; jeg tror nemlig ikke jeg har fått forklart ordentlig hva det kommende året mitt går ut på.

I år er jeg, som dere sikkert har fått med dere, elev på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Hald er en fagskole i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid, der man har 6 måneders praksis i et annet land. Skolen eies av Strømmestiftelsen, Det Norske Misjonsselskap og Laget som har vær sin linje på skolen. 

Linjen jeg går på, Fokus, eies av Laget og har hovedfokus på skoleungdom og studenter. Under praksisoppholdet mitt skal jeg derfor jobbe med studenter på et av universitetene i Kampala. Jeg også være med i et sosialt prosjekt, men vi er usikre på hva dette prosjektet er foreløpig. 

Som elev på Hald Internasjonale Senter får du støtte fra Fredskorpset Ung, og representerer dem under uteoppholdet. 

Skolens visjon er: Go - Learn - Become. Vi drar ut for å lære noe om en annen kultur enn den vi er vant til, og kan dermed også lære noe om vår egen.

Jeg går på Hald for å oppleve noe helt nytt, for å ha ”et år av en annen verden”.  

Smil i en grå hverdag

I det siste har Mandal vært grått og kaldt, men smilene du møter på Hald varmer selv på de kaldeste dagene 

Don't Give Up

Going home

Bilde: http://www.sonoma.edu/pubs/newsrelease/homeless_and_hungry_by_hippykitty.jpg

Det blir ekstra stas å komme hjem nå når jeg vet jeg snart skal ut å reise. Det blir ingen sjanse til å reise hjem til familie og venner i løpet av de 6 månedene i Uganda. Selv om jeg har bodd på internat i 3 år nå har disse 4 ukene hjemmefra hvert annerledes. Fra Kvitsund og hjem tar det 10 minutter med bil, herfra og hjem tar det omtrent 4 timer. Selv om jeg ikke dro hjem hver helg i fjor heller var det noe med å vite at jeg kunne hvis jeg ville.

Så tenker jeg; hva om jeg ikke hadde hatt et hjem? I løpet av årene på Kvitsund har det blitt mye snakk om identitet. Jeg ville hatt en helt annen identitet hvis jeg ikke hadde hatt noen tilhørlighet, hvis jeg ikke hadde hatt noe sted å kalle hjem.

Her om dagen så vi en film; 2 minutter i en liten jentes liv. Jenta kan ikke ha vært mer en 4 -5 år. Hun var alene i en mørk gate. Hun hadde et pledd hun gikk rundt og bar på. Vi så henne spre pleddet utover fortauet og legge seg ned for å sove. Ingen av de forbigående hjalp henne, de stoppet ikke opp, de så ikke på henne en gang. Denne jenta hadde ikke noe hjem, ikke foreldre eller søsken. Hun eide ingenting.

Selv om jeg skal til Uganda vet jeg at jeg også skal hjem igjen, og at det er noen som venter på meg. Jeg er heldig

Til Øystein

Jeg og venninnene mine er veldig glade i is. Vi spiser is når vi er deppa. Og når vi er glade. Og når vi skal se på film. Og alltid ellers når det passer sånn. Og vi er ikke alene; hvert år bruker europeere 11 milliarder dollar på is. For 9 milliarder dollar kunne hele verdens befolkning fått tilgang på rent vann. Jeg mener ikke at alle må slutte å spise is, men for meg viste dette hvor lite vi må gi opp for å gjøre verden ørlite grann mer rettferdig.

Det er nemlig sånn at vi som bor i de vestlige landene og utgjør ca 20 % av verdens befolkning bruker 80 % av verdens ressurser. Det vil si at om hele jordas befolkning skulle leve som en gjennomsnittlig amerikaner ville vi trengt ressurser fra 5,3 jordkloder. Og hvis alle skulle levd som Ola og Kari Nordmann måtte vi hatt 3,2 jordkloder. Mens hvis vi kunne klart å leve som en gjennomsnittlig ugander hadde vi klart oss med 0,6 jordklode.

Denne uka er det Fredskorpset som er ansvarlige for undervisninga på Hald Internasjonale Senter. Som elev her er du nemlig også deltager i Fredskorpset Ung. Den første dagen hadde vi om ”personal challenges in cross cultural communication” og fikk praktiske oppgaver som skulle demonstrere følelsen av ikke å kunne kommunisere med hverandre, men fortsatt være nødt til å samarbeide. Vi oppdaget fort hvor forskjellige reaksjonsmønstre folk har når ting blir vanskelige. Noen blir sinte, andre oppgitte. Noen begynner bare å le, mens andre blir innbitte og stae. Og noen blir bare passive.

Faren er at det er alt for lett å bli passiv og å slutte å bry som om at ting skal være rettferdig, i hvert fall hvis man ikke forstår eller har kunnskap til det som foregår. Det er det vi får her på Hald; kunnskap. Kunnskap er makt og dermed har vi forutsetning for å gjøre noe med den urettferdigheten som finnes i verden, men det er viktig å huske at du ikke trenger å dra til Afrika for å bidra.

Til slutt: tusen takk til Øystein Bjarte Hellevik som hjalp meg med skrivesperra.

KILDE: globalis.no