Sider

tirsdag 15. mars 2011

Da vi tok boda til Kongo


Det hele begynte med en at jeg bestemte meg for å slå meg sammen med disse to jentene

Kristine og Sofie

 for å besøke denne fyren

Aaron

som er STEMarbeider i Arua (nordvest i Uganda).

Bussturen tok 7 timer (7 TIMER!) før jeg endelig kom dit jeg skulle. Men det gikk greit, for hvem trenger safari når du kan reise med buss? På turen så vi nemlig både aper, antiloper og – wait for it – elefanter. JIPPI!
 
Det var egentlig meningen at denne reisen skulle ta 2 dager; det vil si at jeg reiste opp på søndag og ned igjen på mandag. Sånn fungerer det selvfølgelig aldri i Afrika og de andre fikk fort overtalt meg til å bli til tirsdag. Det har seg nemlig sånn at visumene våre bare varer i 3 måneder om gangen og at de går ut neste uke; bare 2 uker før vi reiser. Idiotisk! Men som lovlydige borgere måtte vi finne en måte å fornye dem på. Den letteste (eneste?) måten er å krysse en grense og derfor fant vi ut at det hadde vært gøy å rusle en tur over til Kongo (høres ganske kult ut, eller hva?). Dette fikk vi fiksa hvis jeg ble en dag til, så sånn gikk det.

For oss hørtes det bra ut å fortelle barnebarna at; da jeg var ung gikk jeg til Kongo. Uheldigvis var det lengre til Kongo en vi trodde og vi ente opp med å bruke boda-bodaer. Heldigvis høres det fortsatt ganske kult ut å si; da jeg var ung kjørte vi boda-boda til Kongo. Så 3 blonde, norske jenter med en ugandisk STEMarbeider på slep satte seg optimistiske bakpå 2 motorsykler og så bar det av gårde.

Kristine og Aron på bodaen deres


Meg bakpå


og Sofie framme


På grensa møtte vi en veldig hjelpsom grensevakt som mente at å få visum inn i Kongo kunne ta litt tid og derfor ville han en kompis gjerne hjelpe oss å få fart i sakene; hvis vi ga dem litt penger ”under bordet” kunne de fikse visum uten at vi noen sinne trengte å reise inn i Kongo. Vinn-vinnsituasjon mente han; han tjente penger og vi sparte penger (han krevde nemlig mindre en de 50 dollarene per person det koster med visum til Kongo). Selvfølgelig kunne vi ikke gå med på dette (grensevakta var like grei selv om vi sa nei) og fortsatte de siste 50 meterne til Kongo til fots (så vi endte opp meg å over grensa, jippi).

Kongo, kongo


I ingenmannslandet mellom grensene måtte vi inn på et immigreringskontor og forklare grunne for oppholdet vårt i Kongo. Aaron kunne veldig lite swahili og kongoleserne kunne enda mindre engelsk så det endte med at jeg måtte stotre meg fram på fransk. På mirakuløst vis fikk jeg forklart hva vi skulle og hvorfor og de slapp oss inn i landet.

Da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kom fram til immigrasjonskontoret i Kongo krevde vakta der 118 dollar av oss hver. Ettersom et 3 måneders visum skal koste 50 dollar gikk ikke med på det og forklarte at vi kom til å bli i Kongo i maks en time. Kunne vi ikke få visum for en uke? Eller 1 måned? Vakta ville ha penger, og uten en bestikkelse bestemte han at den typen visumer ikke gjaldt for mzunguer. Nei vell, da var det bare å sette seg bakpå bodaen igjen og begi seg tilbake til Uganda.

Da vi kom fram til den ugandiske grensa fikk vi vite at uten visum inn i Kongo kan de ikke gi oss visum inn igjen i Uganda heller. Litt fortvilet sto vi der og tenkte at hele denne turen hadde vært forgjeves, heldigvis var den snille og ikke så reint lite korrupte ugandiske grensevakta der og sa det var greit. Vi fikk nytt visum. Lovlig? Usikker!

Så da var oppdraget fullført. Selv om vi tilbrakte under en halvtime innenfor Kongos grenser endte vi opp med å få nytt visum.

Da var det bare å vende nesa tilbake til Arua; 4 slitne, men fornøgde ungdommer bakpå to bodaer.
Etter å ha kjørt en stund kom vi til et ulykkessted. Det var ikke lenge siden ulykken hadde skjedd, men alt støvet hadde lagt seg så det må ha vært noen minutter. En lastebil hadde veltet og det var folk på lasteplanet. Unger hylte og det var blod, mennesker og grønnsaker overalt. Tilskuerne bare sto og så på, ingen gjorde noe. Det er nemlig sånn at blod skaper frykt i Afrika; man vet aldri hvem som har HIV/AIDS og man må være forsiktige med tanke på blodkontakt. Vi hoppet av bodaen og prøvde å finne ut hva vi kunne gjøre. Vi ga en boda til en mor med fire unger som alle var skadet; 3 hylte på grunn av skrubbsår, den fjerne gråt stille; lårbeinet var brukket og stakk ut av huden. Så hjalp noen resten av de skadede opp på et lasteplan. Heldigvis ble alle de skadede fraktet til sykehuset og ingen av skadene var livstruende. Alt gikk bra – denne gangen. Og takk Gud for det.

når en av disse velter kan det gå galt

Ja, for det var litt av en dag det; den dagen vi tok boda til Kongo. 

5 kommentarer:

  1. Du Thea, du Thea. Godt jeg fikk vite dette i ettertid... Når mobilen er ladet ut, og du ikke har tilgang på strøm, blir vi jo litt urolige her hjemme. Da er det forsåvidt greit at jeg ikke vet hvilke "eventyr" du er ute på... Litt av en historie!

    SvarSlett
  2. Oi Thea! Du har blitt en skikkelig eventyrer! hørtes veldig spennende ut! Så ekkelt med den ulykken dere kom til...glad det ikke er slik her!- Og takknemmelig!!
    Kos deg masse resten av tiden:) Vi ses jo om ikke så lenge! Jeg gleder meg til å treffe deg igjen!

    Kommer du til å savne boda boda?? :)
    Klem:)

    SvarSlett
  3. Jeg kommer nok til a savne boda boda ja - blant andre ting selvfølgelig. Gleder meg til å se deg igjen óg!! :)

    SvarSlett
  4. Haha! For en herlig historie! Jeg storkoste meg mens jeg leste den, samtidig som jeg priste meg lykkelig for at det ikke var meg som sto mellom to grenser uten visum. Det er i alle fall tydelig at du har fått en opplevelse for livet ;)
    - Marianne N

    SvarSlett
  5. Wow! Du opplever jammen spennende dager! Så godt at det gikk bra :) Gleder meg til å klemme deg snart...<3Lolau

    SvarSlett