Thank You

Dette er som sagt våre siste dager på barneprosjektet. Det har vært fantastisk å jobbe der, men vi har følt litt på fortvilelsen over at vi ikke gjør noen forskjell. I dag ga en av kollegene våre denne sangen og sa "det er dette dere har gjort for ungene på dette prosjektet - tusen takk!". Det var med tårer i øynene jeg hørte den og tenkte: takk Gud for at du virker i våre liv og i livene til disse fantastiske ungene. 

Lørdag

Hittil har vi vært på barneprosjekett hver lørdag, men denne lørdagen var vår siste som lærere. Vi vil definitivt komme tilbake på besøk, men vi kommer til å savne og være der hver uke.

                        

    

    

Advent, nye opplevelser og hjemmelengsel

 

Første søndag i advent, hvem skulle trodd det? I Norge vet vi at jula kommer når ”nettene blir lange og kulda setter inn” mens her i Uganda sier de at ”du vet det nærmer seg jul når det begynner å bli skikkelig varmt”. Det går imot alle mine veldig norske prinsipper å få julestemning i steikende sol og 35 plussgrader. Savnet av snø, pepperkakehus og fyr i peisen er ikke så sterkt som jeg trodde det skulle bli, men fortsatt tilstedeværende.

Adventskalenderen hjemmefra ankom i posten for over 3 uker siden, og vi skal på juleferie med en gjeng mzunguer i Kenya – det skal nok bli en koselig jul med eller uten snø.

I disse dager gjør vi oss klare til å begynne studentarbeid etter jul og nyter derfor våre siste dager på barneprosjektet Focus Mulago Child Project; det blir trist ikke å skulle jobbe med ungene lengre. På tross av at vi har funnet en rutine og koser oss mye på dagene, ligger hjemmelengselen og ulmer. Eller kanskje ikke så mye hjemmelengesel som familie-og-vennerlengsel. Og en ting er sikkert; knekkebrød med makrell i tomat har aldri smakt bedre.

Som jeg har skrevet før har jeg opplevd mange ting for første gang etter at jeg kom til Uganda, noen av de tingene er:

…å bli slått på rumpa av en 60 år gammel mann uten tenner midt på åpen gate

…å bli ropt ”hey, my wife” etter av en mann jeg ikke kjenner

…å blir hoppende glad (bokstavelig talt) jeg så Loreal sjampo (for første gang på 5 uker)

…å feire bursdag i hagen…i November

…å ta ut 500.000 i minibanken (det tilsvarer ca. 1300 NOK)

…å sitte i damesal bakpå en motorsykkel

…å bruke 45 minutter på å kjøre 1 mil

…at barn på gata begynner å grine første gang de så meg (fordi jeg er hvit)

…å få klem av barn på gata andre gangen de så meg (fordi jeg er hvit)

…at dama i kiosken over gata viser meg bilder av familien sin mens jeg venter på å få tingene dine

…å bruke 8 timer på å sitte stille mens noen fletter rastafletter på deg og etterpå være så sliten at jeg legger meg kl. 21

… å ta ut rastaflettene jeg satt 8 timer for å få etter 3 dager

…å kjøpe sukkerstang gjennom vinduet på taxien

…å rope ”mzungu” etter hvitinger

…å spise banan som en del av middagen

Nye spilleregler, men ingen regelforklaring

Bildene er tilfeldig valgt og har ikke sammenheng med teksten. 

Når du flytter til et nytt land begynner du på en måte på ”bar bakke”; det gamle regelsettet gjelder ikke lengre – det kan du bare legge igjen hjemme. Nå må du lære nye spilleregler og de fleste lærer du ved å prøve og feile. Etter at jeg kom til Uganda har jeg gjort flere ting som denne lovlydige borgeren aldri kunne ha funnet på hjemme i Norge; blant annet sa jeg ja til å møte en som kontaktet meg på Facebook, jeg har laget pizza i gryte (absolutt å anbefale) og jeg har utallige ganger sittet bakpå motorsykkelen til menn jeg aldri før har møtt (populært kalt boda-boda). Det rare er at ingen av disse tingene virker på noen måte unaturlig eller skremmende, de reglene du har spilt etter i Norge er helt ubrukelige her.

Hverdagen er helt annerledes en det jeg kunne forestilt meg: de nye reglene sier at jeg før jeg legger meg må sjekke senga etter firfirsler og kakerlakker, og før jeg tar på meg skoene må jeg sjekke etter frosker. Jeg kan ikke regne med at vi har strøm når jeg kommer hjem og selv om det er ”cold season” kan det plutselig komme en dag med 35 grader og strålende sol.

Alle snakker engelsk, men de synes det er fryktelig artig hvis du slår til med de få frasene du kan på Luganda. Problemet er bare at når jeg spør etter hvor mye noe koster på Luganda, så svarer de også på Luganda; og da er det bare å nikke og smile og late som du er helt med mens du satser på at du klarer å gjette prisen.

Det skal ikke så mye til å bli venner med Ugandere; du trenger bare å snakke med en jente på kontoret et par ganger før hun inviterer deg på besøk, du trenger bare å handle hos dama i den lokale ”kiosken” hver dag i en uke før hun viser deg bilder av unger, ektemann og foreldre, du trenger bare sitte på med en boda-boda en gang før sjåføren vet hvor du bor og kjører deg omtrent inn døra.

For noen dager siden fant jeg en fin joggerunde i nabolaget der jeg bor og begynte å løpe rundt i ca 30 grader – noe alle synes var veldig spesielt. Noen ropte ”mzungu”, noen lo, noen imiterte meg, noen klappet og heiet, mens andre bare ga meg skeptiske blikk i det jeg passerte dem i joggetights og singlet. En ting er sikkert – jeg fikk nok oppmerksomhet for en stund.

Fornuft og følelser

kanskje ting blir anderledes når de blir store...

Nå har vi vært i Uganda i en måned. Det har vært en periode med mye blod, svette og tårer – og mye latter. Vi begynner å falle inn i en hverdag: Uganda har blitt et hjem. 

På mange måter strever jeg med å være her; vi hører så mange tragiske historier, ser så mange uverdige liv. Det er mye vi har lyst til å gjøre, men lite vi kan forandre.

En ting som gjorde skikkelig inntrykk på meg var noe som skjedde her om dagen. Jeg og Kristine satt og spiste på en Fast Food restaurant da en mann kom bort, rett ved der vi satt, og begynte å rote gjennom søpla. Han tok det han kunne finne av matrester opp i en pose, tok med seg posen og gikk. Før jeg skjønte hva som foregikk var han borte.

Jeg satt igjen med en klump i magen og stirret ned på den halvspiste tallerkenen med mat. Jeg hadde virkelig ikke lyst på mer, men hva hjelper det om jeg ikke spiser opp middagen min?

Det gikk opp for meg at det er lite jeg kan gjøre her og nå. Jeg kom til Afrika ganske bleik, blond og blåøyd og tenkte her kan jeg gjøre en forskjell.  Nå vet jeg at det ikke fungerer sånn, du kan ikke hjelpe alle og du kan ikke hjelpe så mange som du skulle ønske. Du ser ikke forandringene i dag, ikke i morgen, ikke om en uke og ikke om en måned. Forandringer tar tid, kanskje de kommer om fem, ti eller tjue år. Det handler ikke om å forandre alt, men om å snu trenden. Det handler om å så et lite frø med håp.