Valgets kvaler

Ting som skjer i Uganda når ikke så ofte nyhetene hjemme i Norge, eller i resten av verden for den sags skyld. Det har for eksempel ikke stått noe om økingen av dødsfall som har skjedd over de siste månedene. Hver dag hører vi om mennesker som har blitt drept uten noen form for motiv; barn blir funnet uten hode, kvinner med avskårede bryst og menn brent til de er ugjenkjennelige.  Hver dag ser vi pårørende uttale seg om hendelsene; skrikene deres skjærer gjennom marg og bein, sorgen deres er utholdelig, desperasjonen etter å finne ut hvorfor preger hele folket.

En nyhet som faktisk har nådd internasjonale medier er drapet på David Kato; forkjemper for homofiles rettigheter i et land der homofili har dødsstraff – og det var akkurat dette som var prisen for hans uttalelser; døden. Ugandere er opptatte av ytringsfrihet – til noen sier noe de ikke vil høre. Det var dette drapet som måtte til for at det internasjonale samfunnet krevde etterforskning, det var dette drapet som måtte til for å få en kondolanse fra selveste Barack Obama, det var dette drapet som måtte til for at folk skulle få opp øynene de grusomhetene som blir begått. Det er bare det ekstreme som er verdig medienes lys, det må en tragedie til for at verden skal bli sjokkert.

18. februar er det valg i Uganda og Yoweri Musevini stiller til valg for sin sjette periode som president. I 25 år har han sittet som overhode i et land der folk mangler mat, vann, tak over hodet, familie, utdannelse og håp for en bedre framtid. Sjansen for at han blir gjenvalgt er stor; det er han som sitter på pengene – folk trenger penger, stemmer kan kjøpes. Korrupsjon er en stor del av dette landet; du finner det fra de øverste lederne til småfolket i slummen. Det er i kjernen av alle forhandlinger, der en naturlig del av samfunnet.

De sier det er fred i Uganda, men det de ikke vet er at fred er mer enn fravær av krig. Den jødiske filosofen Baruch Spinoza sa ”Peace is not an absence of war, it is a virtue, a state of mind, a disposition for benevolence, confidence, justice”. Hvis fred inkluderer rettferdighet – hvordan kan Uganda ha fred når hele samfunnet er korrupt? Hvordan kan de har fred når folk sulter? 

Samma gamle? Ikke i Afrika

Siden sist har det skjedd en hel rekke nye ting her borte i Afrika. Ingen har noen sinne kalt meg Norges mest impulsive person, men jeg påberoper meg retten til å si at jeg takler endring i planene mye bedre enn min høyt savnede lillebror for dere som kjenner ham. En av endringene er at vi (min vertsfamilie) har flytta til et hus som ligger på Focus sitt område i Kalerwe-slummen i Kampala; det vil si nærmere byen, nærmere jobben og nærmere Act Now-jentene. Vi bor nå sentralt midt i mellom et diskotek og en moské. Jeg har også oppdaget at hvis det er to ting ugandere virkelig kan, så er det å feste og å be. Diskoteket spiller variert musikk (alt fra Eminem til Cher) fra syv om kvelden til tre om natta. Og så er det muslimsk bønnestund fem ganger om dagen; spesielt godt liker jeg er den som kommer klokka 5 om morgenen. Det høres ut som de står utenfor vinduet mitt og skriker inn – jeg tror muslimene er de eneste uganderne som kan holde tida; du kan stille klokka etter de bønneropene.

Jeg returnerte fra Kenya ”alene” fordi Kristine av personlige grunner dro et par uker til Norge, men nå er hun tilbake og vi er klare for å hoppe inn i en ny jobbsituasjon i Focus sin ”training department”. Det vil si at vi fra nå av skal drive studentarbeid på hvert vårt universitet med hver vår ugandiske teampartner. Vi skal også begynne med Lugandatimer, noe jeg gleder med veldig til. Det har seg nemlig sånn at uganderne nesten hopper i taker når jeg kommer med de få frasene jeg kan, og jeg liker tanken på kanskje en dag i framtiden å kunne si noe annet enn ”hvordan går det?” og ”takk”.

Vi har også kommet over halvveis i oppholdet; det er rart å tenke på at vi har vært her lengre enn vi har igjen. På mange måter gleder jeg meg selvfølgelig til å komme hjem til venner, familie og Norges vakreste kommune, men jeg har på en måte fått to hjem nå. Jeg tror en del av meg alltid kommer til å være i Afrika, uansett hvor mye hjemmelengsel, kultursjokk og sykdom som blir slengt min vei mens jeg er her nede. Jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne hvor mye dette oppholdet har gitt meg før jeg er hjemme og har fått det hele på avstand – det er rart hvordan du ikke ser hva du har før det er borte… 

One of those days

Jeg nevnte i forrige innlegg i en bisetning at vi på første juledag var på et hjem for gategutter og lagde mat. Tingen er at denne dagen gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg og jeg vet verken hvordan jeg skal skrive om det eller om jeg egentlig burde – jeg tror ikke jeg kommer til å få helt fram hvordan det var. Men jeg prøver…

Hjemmet blir kalt "Wana Wa Mola" (sønner av Herren) og der bor det vanligvis 9 gutter som har blitt tatt inn fra gata og gitt en sjanse til å få skikk på livet sitt. På første juledag kunne hjemmet ikke bare kjøpe inn mat og gaver til disse guttene, men også ta inn andre noen fra gata så det til slutt utgjorde 32 stykker.

Da vi ankom var en gjeng klare til å lage masse mat, mens en annen gjeng var klare for ballspill og andre leker. Men guttene var ikke så gira; mange av dem var rett og slett utslitte. De lå spred rundt i stoler og sofaer og sov eller satt og så på TV.

Men etter langt om lenge og lengre enn langt og de endelig kunne sette seg ned med en tallerken mat, kasta de seg over og slukte det fortere enn jeg hadde trodd mulig. Etter dette skal jeg sannelig si deg energinivået gikk opp og noen av dem viste hvordan det ser ut når folk virkelig kan bevege seg – de har rytme jeg ikke en gang drømmer om i minne villeste dansefantasier.

Så var det tid for å dele ut gaver, og undertegnede fikk gleden av å gi, på vegne av mzungugjengen, hver gutt en shorts eller en t-skjorte som de valgte ut selv og å motta en klem (eventuelt et slikk på hånda) som takk. Det var en utrolig givende opplevelse, men også en situasjon der jeg bare ble stående og tenke på hvor lite som skal til for å gjøre så stor forskjell. Jeg tror virkelig at denne dagen er helt unik for de guttene, og jeg vet at den er helt unik for alle oss nordmennene som fikk lov til å være en del av det.  

Veien dit… og hjem igjen

Nå har jeg returnert til Kampala etter 2 uker i Kenya. Etter en uke på infield i Nairobi og en uke på juleferie på Diani Beach utenfor Mombasa var det godt å komme hjem. Ja, for det var sånn det føltes – som å komme hjem.

Hvis det var kaldt å komme til Nairobi, var det i hvert fall varmt å ankomme Diani Beach. Vi snakker 40 grader og steikende sol. Men vakkert var det – kilometer på kilometer med snøhvit strand og veldig få folk; bare en turist her og en beach boy der.  Vi snorkla, vindsurfa, solte oss og bada.

Men hvordan var det egentlig å feire jul langt borte fra snø, peiskos, familie, julebrus, kulde og pepperkaker? For å være helt ærlig trodde jeg det skulle bli veldig kjipt, men jeg tror vi hadde en så koselig julekveld som over hodet mulig når vi først skulle være hjemmefra. Ja, det blei visst jul i år og – om enn litt utradisjonell. Bål på stranda, kjøttkaker og levende lys var noen av tingene Kenya hadde å by på jula.

Det var gøy å reise på ferie, og nå gleder jeg med til å se hva det nye året har å by på. Godt nyttår. 

Apene på safari var morsomme til de begynte å stjele mat. 

Klare for safari

Se... en turist!

se... mange turister!

Sebra

sebra igjen?

ser du hva det er, Ragnhild?

Vi dro på Mysa - et stort sportsprosjekt i Nairobi

... og fikk være med på pyramide

Klare for jul på Diani Beach

Jul her? ...ok da

team Kamerun er med

vi har alternativ til peppekaker og julebrus

og ingen jul uten...

førstedag lagde vi mat på et hjem for gategutter

og fikk noen nye venner

life's a beach