Artikkel

VTB har skrevet en hjemkomsartikkel om meg, du kan lese den her. 

Bagasje for livet

Da er det på tide for det siste blogginnlegget fra Uganda; vi setter nesa hjemover mot kaldere trakter i morgen etter å ha bodd her i 6 måneder. Pakkinga er bortimot ferdig, farvellene nesten over og klemmene nesten slutt. Jeg tror du skal lete lenge etter mer miksede følelser om å reise; det kribler i magen etter å se venner og familie der hjemme, men det svir i øyekroken fordi vi må reise fra alle her.

Jeg skal ikke påstå at oppholdet he bare har vært fryd og gammen, men det har på mange måter gjort det enda bedre; vi har møtt vanskelige tider og kommet sterkere ut på den andre siden.

I Uganda er folk generelt mer åpne mot fremmede og de tar oss i mot med åpne armer, sinn og hjerter. De er genuint opptatte av at vi skal ha det bra og vet knapt hva godt de kan gjøre for oss. Dette har ført til at vi ikke bare har fått mange venner, men noen som kommer til å vare livet ut. Det råder ingen tvil i mitt hjerte om at jeg må komme tilbake til Uganda så fort som mulig. For 6 måneder siden hadde jeg ikke trodd at det skulle bli sånn, men ikke bare har jeg fått et annet hjem her i Uganda - jeg har også fått en ekstra familie.

Så velsignet er jeg at Gillian og Robert nå kaller meg sin førstefødte og Roy ikke engang vet at hudfargen min er annerledes. De har tatt meg inn i hjemmet sitt, de har hørt meg snakke om hjemmelengsel, gjort sitt beste for å hjelpe meg gjennom diverse sykdommer og vi har ledd til vi har ligget på gulvet med kramper. Jeg er evig takknemlig.

Dette har virkelig vært et år av en annen verden; et år hvor jeg har ledd og grått om hverandre. På mange måter det vanskeligste året i mitt liv, men samtidig det beste. Opplevlsene jeg har med meg herifra kommer jeg til å bære med meg resten av livet og jeg tingene jeg har lært gjør at jeg nok aldri blir den samme igjen.

Jeg har sett mer fattigdom, korrupsjon, urettferdighet, fortvilelse, desperasjon og håpløshet enn noen gang. Jeg har også sett mer glede, varme, åpenhet, sjenerøsitet, ydmykhet, kjærlighet og medfølelse enn noen sinne. Uganda er et land av motsetninger; vi har det fint – naboen sulter. Jeg har lært at du ikke kan hjelpe alle og at du ikke kan forandre verden i dag, men jeg har også lært at små ting hjelper og at menneskene i dette landet kan har makt over sin egen framtid.

Disse 6 månedene har jeg opplevd mer en jeg noen sinne har på så kort tid, det er en periode jeg kommer til å huske resten av livet.

Greetings

Undertegnede har skrevet en hilsen til FOCUS Uganda, du kan lese den her: http://focusuganda.org/wp-content/uploads/2011/03/march-2011-newsbites.pdf (cirka midt på siden).

Lessons learned

Nå nærmer slutten på oppholdet her i Uganda seg med stormskritt og jeg er i den ikke så reint lite velsignede posisjonen at jeg både gruer meg til å reise fra herfra OG gleder meg til å komme hjem. Det er så mye og mange jeg kommer til å savne, men så er det så mye og mange som venter på meg der hjemme. Jeg innser bare mer og mer hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve alt dette med støtte hjemmefra.

I det siste har jeg prøvd å tikke av ting på min ”Uganda Bucket List” noe som har ført til at jeg har reist mer, opplevd mer, ledd mer, sett mer, gått mer, tatt boda mer, snakket mer, skrevet mer, lest mer og drevet på med mer ting enn jeg har gjort resten av oppholdet mitt til sammen. Til tross for dette føler jeg meg verken spesielt sliten eller trøtt (ehh… det litt vanskelig å komme seg opp om morgenen, men det snakker vi ikke mer om) og jeg spår at jeg kan gå på en skikkelig smell når jeg kommer hjem (mamma; det kan være jeg må sove de tre dagene du har tatt deg fri, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på omtanken).

Jeg har også lært flere lekser for livet enn noen sinne. Lekser om vennlighet, gjestfrihet, urettferdighet, varme, tålmodighet, håpløshet, frykt, kjærlighet, omtanke, bitterhet, ydmykhet, ensomhet og sjenerøsitet. La meg fortelle dere hvordan jeg har lært noen av dem:

Sjenerøsitet

Jeg jobber sammen med en av STEMarbeiderne på Makerere University i Kampala. Selv vi har hatt våre doser av kultursjokk, missforståelser og uenigheter har vi blitt gode venninner som kan snakke om alt og ingenting. Hun er ei jente jeg beundrer og ser opp til på mange måter; spesielt fordi jeg vet hvor utrolig vanskelig det har vært for henne å gå gjennom STEM. Ikke bare har hun strevet med å få nok penger til leie og mat, men familien hennes har ikke vært spesielt støttende.

I dag gikk vi sammen etter å ha vært på møte på universitetet i lunsjtimen. Det var varmt og vi var begge trøtte. Vi snakket om hvor kort tid jeg hadde igjen. Vi var enige om at det er veldig søtt at studentene ber om at Gud må gi oss en måte så jeg kan bli igjen her til påskeleiren (om det så betyr å gifte meg bort). Vi snakket om at jeg må komme på besøk snart.

Jeg var tørst og hadde lyst på vann, men oppdager at jeg ikke hadde småpenger. Min venninne tilbøy seg å kjøpe vann til meg, noe jeg høflig avslo. Men etterpå tenkte jeg mye på det; hvordan kunne hun, som av og til må legge seg sulten fordi hun ikke har råd til mat, tilby seg å kjøpe vann til meg? Hvordan kan du være SÅ sjenerøs? Denne jenta har lært meg at man kan dele selv om man ikke har mye. Og jeg vet at hun heller vil legge seg sulten i kveld enn at en venn går sulten nå.

Omtanke

I Uganda er det vannvittig mange dårlige og uansvarlige sjåfører; de kjører for fort, de snakker i mobiltelefon, de kjører i fylla. Dette fører til at å krysse veien kan være en særdeles farlig affære, noe som ikke er så greit å forholde seg til for ei jente fra Kviteseid i Vest-Telemark.

Heldigvis for meg har det seg sønn at ridderligheten ikke er død her, og guttene føler ansvar for deg. Så når jeg krysser veien med en kompis tar han meg i hånda og leier meg over til jeg er trykt på den andre siden.

En dag jeg gikk med to kompiser tok de like godt hver sin hånd og leide meg mellom seg over gata. Jeg følte meg liten og hjelpeløs, men jeg følte meg tatt vare på.

Det er bare et av eksemplene på hvordan ugandere viser omtanke for hverandre. Det er kanskje et latterlig eksempel, men det er en av de tingene jeg virkelig har satt pris på (i hvert fall når jeg hadde fått et par måneder på å venne meg til det).

Ydmykhet

Ydmykhet var noe jeg virkelig trengte å lære og igjen var det en av STEMerne som ga meg en lekse på dette området.

I Uganda er det mange som står og selger frukt langs veien, dette er en jobb som blitt sett på som litt nedverdigende. Det viser at du virkelig er fattig når du må stå langs veien på den måten.

En av STEMerne er ei jente som hilser på alt og alle hun ser; alltid med et fantastisk smil som kan gjøre deg glad resten av dagen. Rett ved der hun bor er det en dame som selger grønnsaker og frukt langs veien.  En dag hun var syk spurte hun STEmarbeideren om hun kunne selge for henne; hun var helt avhengig av inntekten, men ikke i stand til å gjøre det selv.

På tross av at det er nedverdigende og at hun måtte stå i steikende sol flere timer, sa STEmarbeideren ja, uten at hun fikk en eneste shilling for det, bare for å hjelpe en dame som bortimot er en fremmed.

Jeg har lært mange flere lekser enn disse, og har fortsatt mange og lære. Disse 6 månedene har virkelig satt noen ting i perspektiv for meg.

Dagen i dag

noen spilte fotball...

... andre var ikke like interesserte

norske bibelskoleelever som vet hvordan de skal gjøre seg populære:
de hadde med seg ballonger og godteri

Kjært barn har mange navn?

What’s your name? Thea! Tear? No, Thea! Theo? No, Thea. How do you spell it? T-H-E-A. Teya? Taya? Tee? Tia? Teah? Tha? Tea? Ta-a? The-a? You can call me Victoria…

Da vi tok boda til Kongo

Det hele begynte med en at jeg bestemte meg for å slå meg sammen med disse to jentene

Kristine og Sofie

 for å besøke denne fyren

Aaron

som er STEMarbeider i Arua (nordvest i Uganda).

Bussturen tok 7 timer (7 TIMER!) før jeg endelig kom dit jeg skulle. Men det gikk greit, for hvem trenger safari når du kan reise med buss? På turen så vi nemlig både aper, antiloper og – wait for it – elefanter. JIPPI!

 

Det var egentlig meningen at denne reisen skulle ta 2 dager; det vil si at jeg reiste opp på søndag og ned igjen på mandag. Sånn fungerer det selvfølgelig aldri i Afrika og de andre fikk fort overtalt meg til å bli til tirsdag. Det har seg nemlig sånn at visumene våre bare varer i 3 måneder om gangen og at de går ut neste uke; bare 2 uker før vi reiser. Idiotisk! Men som lovlydige borgere måtte vi finne en måte å fornye dem på. Den letteste (eneste?) måten er å krysse en grense og derfor fant vi ut at det hadde vært gøy å rusle en tur over til Kongo (høres ganske kult ut, eller hva?). Dette fikk vi fiksa hvis jeg ble en dag til, så sånn gikk det.

For oss hørtes det bra ut å fortelle barnebarna at; da jeg var ung gikk jeg til Kongo. Uheldigvis var det lengre til Kongo en vi trodde og vi ente opp med å bruke boda-bodaer. Heldigvis høres det fortsatt ganske kult ut å si; da jeg var ung kjørte vi boda-boda til Kongo. Så 3 blonde, norske jenter med en ugandisk STEMarbeider på slep satte seg optimistiske bakpå 2 motorsykler og så bar det av gårde.

Kristine og Aron på bodaen deres

Meg bakpå

og Sofie framme

På grensa møtte vi en veldig hjelpsom grensevakt som mente at å få visum inn i Kongo kunne ta litt tid og derfor ville han en kompis gjerne hjelpe oss å få fart i sakene; hvis vi ga dem litt penger ”under bordet” kunne de fikse visum uten at vi noen sinne trengte å reise inn i Kongo. Vinn-vinnsituasjon mente han; han tjente penger og vi sparte penger (han krevde nemlig mindre en de 50 dollarene per person det koster med visum til Kongo). Selvfølgelig kunne vi ikke gå med på dette (grensevakta var like grei selv om vi sa nei) og fortsatte de siste 50 meterne til Kongo til fots (så vi endte opp meg å gå over grensa, jippi).

Kongo, kongo

I ingenmannslandet mellom grensene måtte vi inn på et immigreringskontor og forklare grunne for oppholdet vårt i Kongo. Aaron kunne veldig lite swahili og kongoleserne kunne enda mindre engelsk så det endte med at jeg måtte stotre meg fram på fransk. På mirakuløst vis fikk jeg forklart hva vi skulle og hvorfor og de slapp oss inn i landet.

Da vi etter langt om lenge og lengre enn langt kom fram til immigrasjonskontoret i Kongo krevde vakta der 118 dollar av oss hver. Ettersom et 3 måneders visum skal koste 50 dollar gikk ikke med på det og forklarte at vi kom til å bli i Kongo i maks en time. Kunne vi ikke få visum for en uke? Eller 1 måned? Vakta ville ha penger, og uten en bestikkelse bestemte han at den typen visumer ikke gjaldt for mzunguer. Nei vell, da var det bare å sette seg bakpå bodaen igjen og begi seg tilbake til Uganda.

Da vi kom fram til den ugandiske grensa fikk vi vite at uten visum inn i Kongo kan de ikke gi oss visum inn igjen i Uganda heller. Litt fortvilet sto vi der og tenkte at hele denne turen hadde vært forgjeves, heldigvis var den snille og ikke så reint lite korrupte ugandiske grensevakta der og sa det var greit. Vi fikk nytt visum. Lovlig? Usikker!

Så da var oppdraget fullført. Selv om vi tilbrakte under en halvtime innenfor Kongos grenser endte vi opp med å få nytt visum.

Da var det bare å vende nesa tilbake til Arua; 4 slitne, men fornøgde ungdommer bakpå to bodaer.

Etter å ha kjørt en stund kom vi til et ulykkessted. Det var ikke lenge siden ulykken hadde skjedd, men alt støvet hadde lagt seg så det må ha vært noen minutter. En lastebil hadde veltet og det var folk på lasteplanet. Unger hylte og det var blod, mennesker og grønnsaker overalt. Tilskuerne bare sto og så på, ingen gjorde noe. Det er nemlig sånn at blod skaper frykt i Afrika; man vet aldri hvem som har HIV/AIDS og man må være forsiktige med tanke på blodkontakt. Vi hoppet av bodaen og prøvde å finne ut hva vi kunne gjøre. Vi ga en boda til en mor med fire unger som alle var skadet; 3 hylte på grunn av skrubbsår, den fjerne gråt stille; lårbeinet var brukket og stakk ut av huden. Så hjalp noen resten av de skadede opp på et lasteplan. Heldigvis ble alle de skadede fraktet til sykehuset og ingen av skadene var livstruende. Alt gikk bra – denne gangen. Og takk Gud for det.

når en av disse velter kan det gå galt

Ja, for det var litt av en dag det; den dagen vi tok boda til Kongo. 

På reisefot

Med i underkant av 4 uker igjen av praksisoppholdet i Uganda kan man si jeg begynner å føle på at tida her nede er begrensa. Hjemreisa er selvfølgelig lenge etterlengtet, men det blir også vanvittig trist å skulle reise fra alle de fantastiske menneskene her nede.

Jeg prøver å utnytte den siste tida her mest mulig ved å reise på besøk til alle og en hver før jeg setter nesa mot Norge. Det betyr at jeg bare kan tilbringe ett døgn her og ett døgn der; sist helg var jeg knappe to dager nord i Uganda, i dag kom jeg hjem etter å ha vært to dager i øst og i morgen er det på’n igjen med to dager i vest. Men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg storkoser meg og jeg er veldig heldig som har mulighet til virkelig å utforske Afrikas perle; Uganda.

Hvor enn jeg går møter folk meg med åpne armer og takknemlige hjerter; aldri før har jeg følt meg så hjemme på steder jeg aldri har vært før. Vi nordmenn har virkelig noe å lære om gjestfrihet.

STEM

Nå tenkte jeg å fortelle dere om et program som heter STEM. Ja, også dette innlegget er litt sånn ”vær så snill å gi penger til Afrika”, men bær over med meg – jeg blir nemlig veldig engasjert av de herlige menneskene jeg møter.

STEM er en forkortelse for Short Term Experience in Ministry og er et program innenfor FOCUS Uganda. FOCUS rekrutterer unge mennesker som nylig er ferdig med utdannelsen sin til å gi ett år før de begynner å jobbe til å fortelle om evangeliet på universiteter rundt i Uganda. Oppgaven deres er å være en del av universitetets Christian Union (det kan ligne litt på en lagsgruppe hjemme i Norge) og ellers være aktive i det kristne miljøet på campus.

Disse ungdommene (som alle er under 25 år) er ofte attraktive i jobbmarkedet i Uganda og blir tilbudt godt betalte stillinger innenfor sine respektive felt. Gjennom STEM får de ingen form for betaling, men må selv samle inn penger til det de trenger for å leve (mat, leie, transport etc).

Det er veldig vanskelig å be folk om penger i Uganda ettersom folk ofte er fattige og bare har nok til det de trenger selv, mange av STEMerne synes det er vanskelig å få folk til å støtte og kan ofte gå sultne til sengs fordi de rett og slett ikke har en eneste mynt på seg.

Flere av dem har også ofte problemer med å betale leie og finne penger til å komme seg til og fra universitetet. Et par av dem har klart å samle inn penger til en sykkel, men det er dessverre sånn at det finnes mange tyver rundt omkring og sykkelen er aldri trygg.

På tross av dette har FOCUS Uganda dette året (fra august 2010 til juli 2011) 10 STEM arbeidere utplassert i forskjellige områder i Uganda. Det blir gjort et poeng ut av å sende dem langt vekk hjemmefra og ikke la dem jobbe på det samme universitetet som de selv har studert på for at de skal få begynne med blanke ark.

STEMerne er ungdommer som gir et helt år av livet sitt for å forkynne, noe som ofte er upopulært i familiene deres. Det er nemlig sånn at hvis en familie er så heldige at de har klart å betale et av barna gjennom universitetsstudier blir det forventet av den nyutdannende å begynne å jobbe og sende penger hjem. Det er ofte en stor skuffelse for mange foreldre at ungene skal jobbe som frivillig, og flere av STEMerne har hatt problemer med lite støtte hjemmefra. Allikevel føler de at deres kall er sterkt nok til at de kan komme seg gjennom.

STEM er utrolig viktig for kristne på universitetene, i STEMarbeiderne finner de en person de kan betro seg til.

Som frivillige i FOCUS jobber vi på universitetet sammen med en STEMarbeider; vi ser den fantastiske jobben de gjør, hvor mye de betyr og hvor hardt det er for dem. Men på tross alt de går igjennom synes hver enkelt av dem at det er verdt det: de gir et år til Gud og lærer mye om seg selv og sin tro.

STEM har ekspandert de siste årene og har gått fra 3 stykker 2008/2009 til 5 stykker i 2009/2010 til 10 stykker i 2010/2011. I 2011/2012 håper FOCUS Uganda på å ha 15 STEMere.¨

Det er også fra disse at FOCUS Uganda velger å sende 1 eller 2 personer til Hald Internasjonale Senter i Norge og anbefale 4 personer for Careforce i Storbritannia.  

De STEMerne som reiser til Storbritannia må selv samle inn penger til billett og visum. Det er koster vanvittig mye penger for en ugander å reise til Europa, og det er nå veldig vankelig økonomisk for mange mennesker her (finanskrise og tørketid er noen av faktorene som spiller inn på økonomien).

Derfor – og her kommer hele poenget – har jeg bestemt meg til å prøve å samle inn penger til STEMprosjektet. Disse pengene vil bli brukt til å støtte dem i den resterende perioden (penger til mat, transport) etc og forhåpentligvis til å forbedre dette prosjektet enda mer.

Jeg vet utrolig godt hvor lett det er å tenke ”men jeg har jo ikke penger”, men det som er lite penger i Norge er vanvittig mye penger her. Jeg snakker om å droppe en kaffekopp i lunsjen hver dag i denne uka, eller å smøre niste hjemmefra i stedet for å kjøpe. Si du bare har 50 NOK; det tilsvarer ca. 20 000 ugandiske shilling. Med det kan du kjøpe 14 liter cola eller gi en STEMarbeider lunsj hver dag i en uke. Hvis du kan bidra med det lille du har gjør det en stor forskjell her.

Er du villig? Da kan du ta kontakt med meg på thea_viktoria@live.com

Ikke helt som du tror

”Hva trodde du egentlig om Uganda før du kom hit?” var det en som spurte meg. Jeg måtte innrømme at før jeg kom hit visste jeg fint lite om landet. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, men Uganda har både møtt alle fordommene jeg noen sinne har sittet inne meg og gått imot dem på samme tid – dette er et land med STORE forskjeller.

Etter litt nettsurfing kom jeg over en artikkel (les: noen posta den på Facebook) om ”Land som forandrer livet ditt”. Om Uganda hadde de skrevet følgende: ” I arrived in Uganda knowing about one thing: Idi Amin. I hadn’t even thought about the mountain gorillas. I hadn’t considered rafting the Nile. I didn’t know about the rolling green hills, or the cows with the hilariously big horns. Add the amazingly welcoming people, and you have a place that will stay with you forever.”

 Snakk om å treffe hodet på spikeren. Før jeg undersøkte noe som helst om Uganda visste jeg bare om en ting: Idi Amin (presidenten som det sies spiste motstanderne sine til frokost – bokstavelig talt). Jeg så kanskje for meg jordhytter, ingen strøm, fattigdom. Da jeg fikk vite at jeg skulle hit, leste jeg meg selvsagt litt opp, men jeg hadde allikevel ikke peiling på den utrolige varmen, sjenerøsiteten og vennligheten menneskene her møter deg med. Sterke og tragiske historier er en del av hverdagen, men gleden i smilene er så ekte at den er til å ta og føle på.

De siste ukene har min tilknytning til Uganda blitt veldig mye sterkere. Mange nye vennskap har blitt formet og vi har ledd så mye at kjeven konstant gjør vondt. Jeg begynner å kjenne på at 7 uker er veldig kort tid og at det kommer til å gjøre vondt å reise herfra. Jeg kommer til å savne de vennene jeg har her, jeg kommer til å savne vertsfamilien min og jeg kommer til å savne den åpenheten folk møter meg med. Jeg kan med hånden på hjertet si at en del av har lyst til å bli i Uganda lengre.

Selvsagt skal det bli godt å komme hjem, men en del av hjertet mitt kommer alltid til å være i Uganda.  En ting er sikkert – jeg skal tilbake.

Kanskje er det sant som de sier at Afrika er en grunn til bekymring og fortvilelse, men denne delen av verden har potensial.  Her skjønner de verdien av forhold og samhold, de verdsetter familie og venner, de hjelper der det trengs.

Vi har mye å lære av denne kulturen, og poenget med et utvekslingsprogram som det de har på Hald er nettopp det – å lære av hverandre og ta med budskapet hjem.

Valgets kvaler

Ting som skjer i Uganda når ikke så ofte nyhetene hjemme i Norge, eller i resten av verden for den sags skyld. Det har for eksempel ikke stått noe om økingen av dødsfall som har skjedd over de siste månedene. Hver dag hører vi om mennesker som har blitt drept uten noen form for motiv; barn blir funnet uten hode, kvinner med avskårede bryst og menn brent til de er ugjenkjennelige.  Hver dag ser vi pårørende uttale seg om hendelsene; skrikene deres skjærer gjennom marg og bein, sorgen deres er utholdelig, desperasjonen etter å finne ut hvorfor preger hele folket.

En nyhet som faktisk har nådd internasjonale medier er drapet på David Kato; forkjemper for homofiles rettigheter i et land der homofili har dødsstraff – og det var akkurat dette som var prisen for hans uttalelser; døden. Ugandere er opptatte av ytringsfrihet – til noen sier noe de ikke vil høre. Det var dette drapet som måtte til for at det internasjonale samfunnet krevde etterforskning, det var dette drapet som måtte til for å få en kondolanse fra selveste Barack Obama, det var dette drapet som måtte til for at folk skulle få opp øynene de grusomhetene som blir begått. Det er bare det ekstreme som er verdig medienes lys, det må en tragedie til for at verden skal bli sjokkert.

18. februar er det valg i Uganda og Yoweri Musevini stiller til valg for sin sjette periode som president. I 25 år har han sittet som overhode i et land der folk mangler mat, vann, tak over hodet, familie, utdannelse og håp for en bedre framtid. Sjansen for at han blir gjenvalgt er stor; det er han som sitter på pengene – folk trenger penger, stemmer kan kjøpes. Korrupsjon er en stor del av dette landet; du finner det fra de øverste lederne til småfolket i slummen. Det er i kjernen av alle forhandlinger, der en naturlig del av samfunnet.

De sier det er fred i Uganda, men det de ikke vet er at fred er mer enn fravær av krig. Den jødiske filosofen Baruch Spinoza sa ”Peace is not an absence of war, it is a virtue, a state of mind, a disposition for benevolence, confidence, justice”. Hvis fred inkluderer rettferdighet – hvordan kan Uganda ha fred når hele samfunnet er korrupt? Hvordan kan de har fred når folk sulter? 

Samma gamle? Ikke i Afrika

Siden sist har det skjedd en hel rekke nye ting her borte i Afrika. Ingen har noen sinne kalt meg Norges mest impulsive person, men jeg påberoper meg retten til å si at jeg takler endring i planene mye bedre enn min høyt savnede lillebror for dere som kjenner ham. En av endringene er at vi (min vertsfamilie) har flytta til et hus som ligger på Focus sitt område i Kalerwe-slummen i Kampala; det vil si nærmere byen, nærmere jobben og nærmere Act Now-jentene. Vi bor nå sentralt midt i mellom et diskotek og en moské. Jeg har også oppdaget at hvis det er to ting ugandere virkelig kan, så er det å feste og å be. Diskoteket spiller variert musikk (alt fra Eminem til Cher) fra syv om kvelden til tre om natta. Og så er det muslimsk bønnestund fem ganger om dagen; spesielt godt liker jeg er den som kommer klokka 5 om morgenen. Det høres ut som de står utenfor vinduet mitt og skriker inn – jeg tror muslimene er de eneste uganderne som kan holde tida; du kan stille klokka etter de bønneropene.

Jeg returnerte fra Kenya ”alene” fordi Kristine av personlige grunner dro et par uker til Norge, men nå er hun tilbake og vi er klare for å hoppe inn i en ny jobbsituasjon i Focus sin ”training department”. Det vil si at vi fra nå av skal drive studentarbeid på hvert vårt universitet med hver vår ugandiske teampartner. Vi skal også begynne med Lugandatimer, noe jeg gleder med veldig til. Det har seg nemlig sånn at uganderne nesten hopper i taker når jeg kommer med de få frasene jeg kan, og jeg liker tanken på kanskje en dag i framtiden å kunne si noe annet enn ”hvordan går det?” og ”takk”.

Vi har også kommet over halvveis i oppholdet; det er rart å tenke på at vi har vært her lengre enn vi har igjen. På mange måter gleder jeg meg selvfølgelig til å komme hjem til venner, familie og Norges vakreste kommune, men jeg har på en måte fått to hjem nå. Jeg tror en del av meg alltid kommer til å være i Afrika, uansett hvor mye hjemmelengsel, kultursjokk og sykdom som blir slengt min vei mens jeg er her nede. Jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne hvor mye dette oppholdet har gitt meg før jeg er hjemme og har fått det hele på avstand – det er rart hvordan du ikke ser hva du har før det er borte… 

One of those days

Jeg nevnte i forrige innlegg i en bisetning at vi på første juledag var på et hjem for gategutter og lagde mat. Tingen er at denne dagen gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg og jeg vet verken hvordan jeg skal skrive om det eller om jeg egentlig burde – jeg tror ikke jeg kommer til å få helt fram hvordan det var. Men jeg prøver…

Hjemmet blir kalt "Wana Wa Mola" (sønner av Herren) og der bor det vanligvis 9 gutter som har blitt tatt inn fra gata og gitt en sjanse til å få skikk på livet sitt. På første juledag kunne hjemmet ikke bare kjøpe inn mat og gaver til disse guttene, men også ta inn andre noen fra gata så det til slutt utgjorde 32 stykker.

Da vi ankom var en gjeng klare til å lage masse mat, mens en annen gjeng var klare for ballspill og andre leker. Men guttene var ikke så gira; mange av dem var rett og slett utslitte. De lå spred rundt i stoler og sofaer og sov eller satt og så på TV.

Men etter langt om lenge og lengre enn langt og de endelig kunne sette seg ned med en tallerken mat, kasta de seg over og slukte det fortere enn jeg hadde trodd mulig. Etter dette skal jeg sannelig si deg energinivået gikk opp og noen av dem viste hvordan det ser ut når folk virkelig kan bevege seg – de har rytme jeg ikke en gang drømmer om i minne villeste dansefantasier.

Så var det tid for å dele ut gaver, og undertegnede fikk gleden av å gi, på vegne av mzungugjengen, hver gutt en shorts eller en t-skjorte som de valgte ut selv og å motta en klem (eventuelt et slikk på hånda) som takk. Det var en utrolig givende opplevelse, men også en situasjon der jeg bare ble stående og tenke på hvor lite som skal til for å gjøre så stor forskjell. Jeg tror virkelig at denne dagen er helt unik for de guttene, og jeg vet at den er helt unik for alle oss nordmennene som fikk lov til å være en del av det.  

Veien dit… og hjem igjen

Nå har jeg returnert til Kampala etter 2 uker i Kenya. Etter en uke på infield i Nairobi og en uke på juleferie på Diani Beach utenfor Mombasa var det godt å komme hjem. Ja, for det var sånn det føltes – som å komme hjem.

Hvis det var kaldt å komme til Nairobi, var det i hvert fall varmt å ankomme Diani Beach. Vi snakker 40 grader og steikende sol. Men vakkert var det – kilometer på kilometer med snøhvit strand og veldig få folk; bare en turist her og en beach boy der.  Vi snorkla, vindsurfa, solte oss og bada.

Men hvordan var det egentlig å feire jul langt borte fra snø, peiskos, familie, julebrus, kulde og pepperkaker? For å være helt ærlig trodde jeg det skulle bli veldig kjipt, men jeg tror vi hadde en så koselig julekveld som over hodet mulig når vi først skulle være hjemmefra. Ja, det blei visst jul i år og – om enn litt utradisjonell. Bål på stranda, kjøttkaker og levende lys var noen av tingene Kenya hadde å by på jula.

Det var gøy å reise på ferie, og nå gleder jeg med til å se hva det nye året har å by på. Godt nyttår. 

Apene på safari var morsomme til de begynte å stjele mat. 

Klare for safari

Se... en turist!

se... mange turister!

Sebra

sebra igjen?

ser du hva det er, Ragnhild?

Vi dro på Mysa - et stort sportsprosjekt i Nairobi

... og fikk være med på pyramide

Klare for jul på Diani Beach

Jul her? ...ok da

team Kamerun er med

vi har alternativ til peppekaker og julebrus

og ingen jul uten...

førstedag lagde vi mat på et hjem for gategutter

og fikk noen nye venner

life's a beach