Fornuft og følelser

kanskje ting blir anderledes når de blir store...

Nå har vi vært i Uganda i en måned. Det har vært en periode med mye blod, svette og tårer – og mye latter. Vi begynner å falle inn i en hverdag: Uganda har blitt et hjem. 

På mange måter strever jeg med å være her; vi hører så mange tragiske historier, ser så mange uverdige liv. Det er mye vi har lyst til å gjøre, men lite vi kan forandre.

En ting som gjorde skikkelig inntrykk på meg var noe som skjedde her om dagen. Jeg og Kristine satt og spiste på en Fast Food restaurant da en mann kom bort, rett ved der vi satt, og begynte å rote gjennom søpla. Han tok det han kunne finne av matrester opp i en pose, tok med seg posen og gikk. Før jeg skjønte hva som foregikk var han borte.

Jeg satt igjen med en klump i magen og stirret ned på den halvspiste tallerkenen med mat. Jeg hadde virkelig ikke lyst på mer, men hva hjelper det om jeg ikke spiser opp middagen min?

Det gikk opp for meg at det er lite jeg kan gjøre her og nå. Jeg kom til Afrika ganske bleik, blond og blåøyd og tenkte her kan jeg gjøre en forskjell.  Nå vet jeg at det ikke fungerer sånn, du kan ikke hjelpe alle og du kan ikke hjelpe så mange som du skulle ønske. Du ser ikke forandringene i dag, ikke i morgen, ikke om en uke og ikke om en måned. Forandringer tar tid, kanskje de kommer om fem, ti eller tjue år. Det handler ikke om å forandre alt, men om å snu trenden. Det handler om å så et lite frø med håp.