Lessons learned

Nå nærmer slutten på oppholdet her i Uganda seg med stormskritt og jeg er i den ikke så reint lite velsignede posisjonen at jeg både gruer meg til å reise fra herfra OG gleder meg til å komme hjem. Det er så mye og mange jeg kommer til å savne, men så er det så mye og mange som venter på meg der hjemme. Jeg innser bare mer og mer hvor utrolig heldig jeg er som har fått oppleve alt dette med støtte hjemmefra.

I det siste har jeg prøvd å tikke av ting på min ”Uganda Bucket List” noe som har ført til at jeg har reist mer, opplevd mer, ledd mer, sett mer, gått mer, tatt boda mer, snakket mer, skrevet mer, lest mer og drevet på med mer ting enn jeg har gjort resten av oppholdet mitt til sammen. Til tross for dette føler jeg meg verken spesielt sliten eller trøtt (ehh… det litt vanskelig å komme seg opp om morgenen, men det snakker vi ikke mer om) og jeg spår at jeg kan gå på en skikkelig smell når jeg kommer hjem (mamma; det kan være jeg må sove de tre dagene du har tatt deg fri, men det betyr ikke at jeg ikke setter pris på omtanken).

Jeg har også lært flere lekser for livet enn noen sinne. Lekser om vennlighet, gjestfrihet, urettferdighet, varme, tålmodighet, håpløshet, frykt, kjærlighet, omtanke, bitterhet, ydmykhet, ensomhet og sjenerøsitet. La meg fortelle dere hvordan jeg har lært noen av dem:

Sjenerøsitet

Jeg jobber sammen med en av STEMarbeiderne på Makerere University i Kampala. Selv vi har hatt våre doser av kultursjokk, missforståelser og uenigheter har vi blitt gode venninner som kan snakke om alt og ingenting. Hun er ei jente jeg beundrer og ser opp til på mange måter; spesielt fordi jeg vet hvor utrolig vanskelig det har vært for henne å gå gjennom STEM. Ikke bare har hun strevet med å få nok penger til leie og mat, men familien hennes har ikke vært spesielt støttende.

I dag gikk vi sammen etter å ha vært på møte på universitetet i lunsjtimen. Det var varmt og vi var begge trøtte. Vi snakket om hvor kort tid jeg hadde igjen. Vi var enige om at det er veldig søtt at studentene ber om at Gud må gi oss en måte så jeg kan bli igjen her til påskeleiren (om det så betyr å gifte meg bort). Vi snakket om at jeg må komme på besøk snart.

Jeg var tørst og hadde lyst på vann, men oppdager at jeg ikke hadde småpenger. Min venninne tilbøy seg å kjøpe vann til meg, noe jeg høflig avslo. Men etterpå tenkte jeg mye på det; hvordan kunne hun, som av og til må legge seg sulten fordi hun ikke har råd til mat, tilby seg å kjøpe vann til meg? Hvordan kan du være SÅ sjenerøs? Denne jenta har lært meg at man kan dele selv om man ikke har mye. Og jeg vet at hun heller vil legge seg sulten i kveld enn at en venn går sulten nå.

Omtanke

I Uganda er det vannvittig mange dårlige og uansvarlige sjåfører; de kjører for fort, de snakker i mobiltelefon, de kjører i fylla. Dette fører til at å krysse veien kan være en særdeles farlig affære, noe som ikke er så greit å forholde seg til for ei jente fra Kviteseid i Vest-Telemark.

Heldigvis for meg har det seg sønn at ridderligheten ikke er død her, og guttene føler ansvar for deg. Så når jeg krysser veien med en kompis tar han meg i hånda og leier meg over til jeg er trykt på den andre siden.

En dag jeg gikk med to kompiser tok de like godt hver sin hånd og leide meg mellom seg over gata. Jeg følte meg liten og hjelpeløs, men jeg følte meg tatt vare på.

Det er bare et av eksemplene på hvordan ugandere viser omtanke for hverandre. Det er kanskje et latterlig eksempel, men det er en av de tingene jeg virkelig har satt pris på (i hvert fall når jeg hadde fått et par måneder på å venne meg til det).

Ydmykhet

Ydmykhet var noe jeg virkelig trengte å lære og igjen var det en av STEMerne som ga meg en lekse på dette området.

I Uganda er det mange som står og selger frukt langs veien, dette er en jobb som blitt sett på som litt nedverdigende. Det viser at du virkelig er fattig når du må stå langs veien på den måten.

En av STEMerne er ei jente som hilser på alt og alle hun ser; alltid med et fantastisk smil som kan gjøre deg glad resten av dagen. Rett ved der hun bor er det en dame som selger grønnsaker og frukt langs veien.  En dag hun var syk spurte hun STEmarbeideren om hun kunne selge for henne; hun var helt avhengig av inntekten, men ikke i stand til å gjøre det selv.

På tross av at det er nedverdigende og at hun måtte stå i steikende sol flere timer, sa STEmarbeideren ja, uten at hun fikk en eneste shilling for det, bare for å hjelpe en dame som bortimot er en fremmed.

Jeg har lært mange flere lekser enn disse, og har fortsatt mange og lære. Disse 6 månedene har virkelig satt noen ting i perspektiv for meg.