Samma gamle? Ikke i Afrika

Siden sist har det skjedd en hel rekke nye ting her borte i Afrika. Ingen har noen sinne kalt meg Norges mest impulsive person, men jeg påberoper meg retten til å si at jeg takler endring i planene mye bedre enn min høyt savnede lillebror for dere som kjenner ham. En av endringene er at vi (min vertsfamilie) har flytta til et hus som ligger på Focus sitt område i Kalerwe-slummen i Kampala; det vil si nærmere byen, nærmere jobben og nærmere Act Now-jentene. Vi bor nå sentralt midt i mellom et diskotek og en moské. Jeg har også oppdaget at hvis det er to ting ugandere virkelig kan, så er det å feste og å be. Diskoteket spiller variert musikk (alt fra Eminem til Cher) fra syv om kvelden til tre om natta. Og så er det muslimsk bønnestund fem ganger om dagen; spesielt godt liker jeg er den som kommer klokka 5 om morgenen. Det høres ut som de står utenfor vinduet mitt og skriker inn – jeg tror muslimene er de eneste uganderne som kan holde tida; du kan stille klokka etter de bønneropene.

Jeg returnerte fra Kenya ”alene” fordi Kristine av personlige grunner dro et par uker til Norge, men nå er hun tilbake og vi er klare for å hoppe inn i en ny jobbsituasjon i Focus sin ”training department”. Det vil si at vi fra nå av skal drive studentarbeid på hvert vårt universitet med hver vår ugandiske teampartner. Vi skal også begynne med Lugandatimer, noe jeg gleder med veldig til. Det har seg nemlig sånn at uganderne nesten hopper i taker når jeg kommer med de få frasene jeg kan, og jeg liker tanken på kanskje en dag i framtiden å kunne si noe annet enn ”hvordan går det?” og ”takk”.

Vi har også kommet over halvveis i oppholdet; det er rart å tenke på at vi har vært her lengre enn vi har igjen. På mange måter gleder jeg meg selvfølgelig til å komme hjem til venner, familie og Norges vakreste kommune, men jeg har på en måte fått to hjem nå. Jeg tror en del av meg alltid kommer til å være i Afrika, uansett hvor mye hjemmelengsel, kultursjokk og sykdom som blir slengt min vei mens jeg er her nede. Jeg tror ikke jeg kommer til å skjønne hvor mye dette oppholdet har gitt meg før jeg er hjemme og har fått det hele på avstand – det er rart hvordan du ikke ser hva du har før det er borte…