One of those days

Jeg nevnte i forrige innlegg i en bisetning at vi på første juledag var på et hjem for gategutter og lagde mat. Tingen er at denne dagen gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg og jeg vet verken hvordan jeg skal skrive om det eller om jeg egentlig burde – jeg tror ikke jeg kommer til å få helt fram hvordan det var. Men jeg prøver…

Hjemmet blir kalt "Wana Wa Mola" (sønner av Herren) og der bor det vanligvis 9 gutter som har blitt tatt inn fra gata og gitt en sjanse til å få skikk på livet sitt. På første juledag kunne hjemmet ikke bare kjøpe inn mat og gaver til disse guttene, men også ta inn andre noen fra gata så det til slutt utgjorde 32 stykker.

Da vi ankom var en gjeng klare til å lage masse mat, mens en annen gjeng var klare for ballspill og andre leker. Men guttene var ikke så gira; mange av dem var rett og slett utslitte. De lå spred rundt i stoler og sofaer og sov eller satt og så på TV.

Men etter langt om lenge og lengre enn langt og de endelig kunne sette seg ned med en tallerken mat, kasta de seg over og slukte det fortere enn jeg hadde trodd mulig. Etter dette skal jeg sannelig si deg energinivået gikk opp og noen av dem viste hvordan det ser ut når folk virkelig kan bevege seg – de har rytme jeg ikke en gang drømmer om i minne villeste dansefantasier.

Så var det tid for å dele ut gaver, og undertegnede fikk gleden av å gi, på vegne av mzungugjengen, hver gutt en shorts eller en t-skjorte som de valgte ut selv og å motta en klem (eventuelt et slikk på hånda) som takk. Det var en utrolig givende opplevelse, men også en situasjon der jeg bare ble stående og tenke på hvor lite som skal til for å gjøre så stor forskjell. Jeg tror virkelig at denne dagen er helt unik for de guttene, og jeg vet at den er helt unik for alle oss nordmennene som fikk lov til å være en del av det.