Sider

tirsdag 19. oktober 2010

The Passenger

http://andrewcurrie.ca/ee/images/uploads/kampala_taxi_park.jpg

For å komme meg fram og tilbake til jobb bruker jeg taxi. Jeg stiller meg langs veien og veiver med armene så fort jeg ser en hvit Toyota Hiace komme kjørende. I taxien er det 14 seter, men man presser gjerne inn 20 mennesker.

Så sitter man der, presset sammen som sild i tønne med mennesker man aldri har møtt før og aldri vil møte igjen. De snakker et språk du ikke kan forstå. Du kan ikke gjøre annet enn å sitte og se rundt deg og håpe på at du kommer deg av på riktig plass.

Sånn har jeg følt meg den siste uka; som en passasjer som ikke har noe hun skulle ha gjort eller sagt og som bare håper at taxien hun sitter i faktisk går i riktig retning.

Denne siste uka har min teammate, etter en vanskelig start på oppholdet i Uganda, strevd med kultursjokk. Det har vært en vanskelig situasjon for både henne og oss rundt henne. Hver dag har vi lurt på om hun kommer til å reise hjem eller ikke. Nå ser det heldigvis ut som vi har kommet over den første kneika, og ting ordner seg.

Før du reiser prøver lærere, foreldre og de som har vært her før deg å forberede deg på denne situasjonen, du hører dem si at ALT er annerledes. Men du skjønner ikke hvordan det er før du ser det, før du føler det.
Sting synger om å være ”Englishman in New York”; hvor annerledes man føler seg, hvordan andre ser på deg. Det er ikke lett å flytte til et nytt land og å oppleve en ny kultur på nært hold. Samtidig som vi er klar over hvor utrolig heldige vi er som får være her, strever vi med å tilpasse oss til dette samfunnet.

På lørdag møtte jeg barna fra prosjektet for første gang. Det ga meg en veldig unik opplevelse. Jeg har skrevet at vi har arkivert filene til barna; du ser svart på hvitt: dette barnet bor med fosterforeldre, dette barnets far er død, dette barnet har et handikap. Alt er i filene. Men å møte disse barna, se dem leke, høre dem le: det var fantastisk. Focus betaler skolegang for dem; de gir dem en framtid. Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvordan det setter livene vi lever i Norge i perspektiv, jeg kan bare si at det er en nordmann i Uganda som kommer til å sette mye større pris på alt hun har fra nå av.

Har du lyst til å hjelpe et av disse barna? Du har muligheten til å gjøre en forskjell her.

2 kommentarer:

  1. Du får hoste opp et bankkontonummer. Så kan vi utfordre alle til å ta litt av de pengene man ville brukt på julegaver, og ikke minst nyttårsraketter! å gi til prosjektet.
    Klem

    SvarSlett
  2. Det var en god ide Elisabeth!

    herlig og lese om opplevelsene dine Thea!

    SvarSlett